Forsvarets forventninger til fylkeskommunen

Forsvarets avdelinger med koordineringsansvar mot Fylkeskommunen

Landforsvaret

Hæren har som hovedoppdrag å sikre Norges suverenitet på landjorda og å bidra til krigsforebygging og krisehåndtering. Dette inkluderer å avgrense militære angrep, sikre mottak av og samvirke med allierte styrker, gjenopprette territoriell integritet og beskytte befolkningen i krise, konflikt eller krig.

Heimevernet (HV) ivaretar det territorielle ansvaret, og gjennomfører territorielle operasjoner i Norge. Territorielle operasjoner utføres primært på land, men vil også kunne innebære aktivitet i kystsone og lavere luftrom. Hovedoppgavene i territorielle operasjoner er sikring av kritisk infrastruktur og alliert mottak, situasjonsforståelse, samvirke med totalforsvaret og sivile myndigheter, samt bekjempe trusler som oppstår.

Norge er delt inn i to ansvarsområder hvor Hæren har ansvaret for Troms og Finnmark og nordlige delen av Nordland, mens HV har ansvaret i øvrige deler av Norge. Hæren benytter seg i stor grad av HV-16 og HV-17 for å ivareta koordineringen mot fylkeskommunen og statsforvalter på vegene av sjef Hæren. Sjef HV ivaretar koordineringen på regionalt nivå gjennom distriktssjefene i øvrige Norge. Kartet beskriver ansvarsområdene. 
 
HV er organisert i 12 distrikter som ivaretar det regionale territorielle ansvaret, og 207 HV-områder med lokalt ansvar. Distriktssjefens oppgaver er å være Forsvarets regionale representant i alle faser fra fred til krig, og vil ivareta koordinering mot andre avdelinger i Forsvaret eller allierte styrker.

Distriktene deltar inn i fylkesberedskapsråd. De bidrar med situasjonsforståelse og kan støtte med Forsvarets innspill til utarbeidelse av ROS-analyser og planverk for fylket.

HV-Områdesjefen og dens stab ivaretar koordineringen mot kommuneledelse og kommunens beredskapsorganisasjon. HV-område vil delta i kommunalt beredskapsråd.

Kontaktinformasjon til HV-distriktene: Om Heimevernet - Forsvaret

Forsvarets Logistikk organisasjon (FLO)

FLO har ansvar for å planlegge og gjennomføre alliert mottak i Norge, og ivaretar Forsvarets rekvisisjon behov av materiell og kjøretøy.

Forsvarsbygg

Forsvarsbygg (FB) skal understøtte forsvarssektoren med nødvendig eiendom, bygg og anlegg (EBA) (også kalt infrastruktur i militær sammenheng) i fred, krise og krig. Det vil si å etablere, opprettholde og gjenopprette forsvarssektorens EBA i alle faser. FB er også ansvarlig for å anskaffe bygg og anlegg som er nødvendig for å understøtte alliert mottak.  Dette inkluderer dialog med aktører som leverer forutsetningen for at EBA er i henhold til Forsvarets operative behov, også i krig. Eksempler på forutsetninger er arealplan, strøm, vann, avløp og renovasjon.

Styrkeoppbygging og mobilisering

Forvaret kan iverksette delvis eller full mobilisering. Når dette iverksettes vil personellet som er styrkedisponert møte ved et av Forsvarets mottakssenter for å transporteres til sine oppsetningssteder. Det er et mottakssenter i hver landsdel, i alt fire sentre.

For HV vil det være lokal oppsetning, med oppmøte på et utpekt oppsetningssted. Normalt brukes disse oppsetningssted i forbindelse med årlig trening.

Situasjonsforståelse

Å bygge god situasjonsforståelse er viktig for å ivareta både militær og sivil sikkerhet. Et godt samarbeid mellom Forsvaret, politi, sivilforsvar og fylkeskommune er viktig for å skape felles situasjonsforståelse. Å finne gode løsninger for informasjonsutveksling må være en del av beredskapsarbeidet. Dette kan være gjennom ugraderte eller graderte plattformer, men også gjennom liaisonering mellom sektorene.

Felles forståelse for sivil situasjon

Sivil beredskap og at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdte i en krise og væpnet konflikt er essensielt for forsvar av Norge. NATO har definert syv basisfunksjoner som grunnkrav for sivil beredskap og samfunnets motstandskraft. Dette er definert i NATOs artikkel 3.

Det er viktig at Forsvaret har innsikt i og forstår den sivile situasjonen for å hensynta den i operasjoner og i planlegging av nye operasjoner. Det er hensiktsmessig å få informasjonen systematisert likt fra kommune til fylke. Ved bruk av en felles rapporteringsmal forenkles deling av informasjon fra kommune til regionalt og nasjonalt nivå.

De syv grunnleggende forventningene til sivil motstandskraft kan forstås som beskrevet under:

1. Sikre kontinuitet i nasjonale styringssystemer: Myndighetene må kunne lede, fatte beslutninger, kommunisere disse og opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner. Herunder ivareta befolkningens sikkerhet. For kommunen vil dette være evne til å lede og ivareta innbyggernes sikkerhet.
2. Sikre en robust kraftforsyning: Strøm, drivstoff og energiforsyning må fungere eller raskt kunne gjenopprettes. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur.
3. Sikre evnen til å håndtere ukontrollert forflytning av mennesker: Kommunen må kunne håndtere større flyktningstrømmer, evakueringer, eller andre omfattende folkebevegelser uten at det lammer kritiske samfunnsfunksjoner eller militære operasjoner.
4. Sikre robust mat- og vannforsyning: Befolkningen skal ha tilgang til trygg mat og drikkevann selv ved langvarige forstyrrelser, bortfall eller sabotasje av forsyningskjeder.
5. Sikre evnene til å håndtere masseskadesituasjoner og kritiske helsetjenester: Helsevesenets og redningstjenestens evne til å håndtere et stort antall skadde eller syke, inkludert pandemier og andre omfattende helsekriser, i tillegg evne å håndtere det over tid.
6. Sikre robuste sivile kommunikasjonssystemer: Telekommunikasjon, internett og andre kommunikasjonssystemer må fungere. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Ved bortfall av systemer må kommunen ha alternative løsninger for å kunne informere befolkningen. 
7. Sikre robuste transportsystemer: Vei, jernbane, sjø- og lufttransport må opprettholdes slik at både samfunnet og militære styrker kan forflytte personell, materiell og forsyninger. Det betyr at utpekte havner og flyplasser må opprettholde drift. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur. 

DSBs nettside om NATO beskriver de syv grunnleggende forventningene til motstandsdyktighet, NATOs arbeid med sivil beredskap og sivilt-militært samarbeid, samt DSBs rolle i dette arbeidet.

Forsvaret har utviklet en rapporteringsmal som benytter NATOs syv grunnleggende forventninger til sivil motstandskraft. Malen bidrar til å etablere et sivilt situasjonsbilde med et felles utgangspunkt, som er gjenkjennbart på tvers av kommuner og forvaltningsnivåer. Malen er testet på Nordic Response 24 og Cold Response 26.

Sikring av kritisk infrastruktur

Militær kritisk infrastruktur

Forsvaret definerer hva som er militær kritisk infrastruktur. Dette er normalt militære installasjoner, men kan være sivile installasjoner som understøtter militære operasjoner, som havner og flyplasser. Disse er planlagt sikret av Forsvaret. I krise og krig vil sikringen rundt disse objektene forsterkes. Dette kan påvirke sivilbefolkningens mulighet til ferdsel og mulighet til å oppholde seg nært disse objektene. Det kan også medføre økt risiko å oppholde seg i området nær militær kritisk infrastruktur.

HV sammen med politiet vil sitte på et regionalt trusselbilde, og kan bistå i risikovurdering for følgeskader.

Sivil kritisk infrastruktur

Politiet har en rekke sivil kritisk infrastruktur som de skal sikre i en krise og krig. Dette kan være kraftindustri, olje- og gassinstallasjoner, etc. Når politiets ressurser er uttømt, forventes det at Forsvaret blir bedt om å overta i bistand til politiet. Dette er ofte forhåndsplanlagte objekter hvor HV har planer for sikring.

HV-distriktet koordinerer sikringstiltakene med objektseier og politi, og hvilke sivile hensyn som må tas i forhold til sikring av objektet. Sivilforsvaret bidrar i koordineringen med fokus på sikring av sivilbefolkningen.

Risiko- og sårbarhetsanalyse i områder med militær og sivil kritisk infrastruktur
Plan- og bygningsloven (PBL) setter krav til at arealplaner hensyntar risiko og sårbarhet som kan true liv, helse, miljø, viktig infrastruktur og materielle verdier, jf. PBL §3-1h. Bevissthet om risiko og sårbarhet tidlig i planprosessen er viktig for å kunne forebygge uønskede hendelser.

Det klare utgangspunktet bør være at tilstedeværelsen av et militært objekt av operativ betydning i et planområde, som f.eks. en militær flyplass, representerer et risikoelement i krise og krig. Militære installasjoner er generelt lovlige mål for krigshandlinger. Erfaringer fra Ukraina viser at motstanderen ikke følger folkeretten, og angriper sivile mål av nasjonal betydning. I arealdisponeringen rundt militær og sivil kritisk infrastruktur bør risiko for følgeskader hensyntas.

Risikoen for følgeskade (lovlig og ulovlig) øker proporsjonalt med målets viktighet. Risikovurderingene av sivile følgeskader rundt sivile og militære objekt må derfor inngå i risiko- og sårbarhetsanalyse etter Pbl. § 4-3.

Alliert mottak og vertlandsstøtte

Utøvelse av vertslandsstøtte skal være planlagt og forberedt slik at den understøtter alliert forsterkning av Norge, samt bidrar til å opprettholde allierte styrkers stridsevne under gjennomføring av trening, øvelser og operasjoner. Planlegging og gjennomføring av vertslandsstøtte skal sees på som en fellesoperasjon og deles generisk inn i fem faser:

1. Forberedelsesfasen: Intensjonen med denne fasen er at allierte forsterkningsplaner gjøres realiserbare gjennom nødvendige avklaringer og ressurssatte forberedelser blant alle aktørene som har et oppdrag i vertslandsstøtteoperasjonen.
2. Mottaksfasen (Reception, Staging and Onward Movement and Integration (RSOM- I): De allierte vil deployere til Norge med forskjellige transportmetoder. Konseptuelt er Norge ansvarlig for mottaksoperasjonen, RSOM, fra de allierte kommer inn i norsk territorialfarvann og frem til de står i sine samlingsområder. Når styrkene har ankommet samlingsområdet blir personell og materiell satt sammen til avdelinger. Integrering i nasjonale og/eller andre multinasjonale avdelinger avslutter fasen.
3. Understøttelsesfasen: Norge som vertsnasjon understøtter de allierte i den pågående operasjonen.
4. Returfasen (Disengagement - Rearward Movement Staging and Dispatch (D-RMSD)): Denne fasen dekker tilbakeføring og returtransport av de allierte styrkene og det norske ansvaret strekker seg frem til de allierte har forlatt norsk territorium/territorialfarvann.
5. Regenereringsfasen: Fasen omfatter avsluttende prosesser etter at trening, øvelser eller operasjoner er gjennomført på norsk territorium/territorialfarvann

I Forsvarets planverk er det identifisert områder som er egnet for å gjennomføre alliert mottak. Fylker og kommuner dette angår, med tilhørende havner og infrastruktur, er gjort kjent med planene for mottak i deres område, og har som oppdrag å understøtte denne operasjonen. Valg av område vil være avhengig av situasjonen.