Barns og unges rettigheter i krig
Barns rettigheter gjelder også i kriser og krig. Etter Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og barn har rett til å bli hørt (artikkel 12) og motta tilpasset informasjon (artikkel 13).
Dette innebærer at kommunal beredskap og håndteringsevne i krig må inkludere systematiske og dokumenterte vurderinger av konsekvenser for barn, og at barns synspunkter må innhentes på en måte som gir reell påvirkning.
Erfaringer fra pandemien viser at bortfall eller begrensninger i skole, fritidsaktiviteter, kulturelle aktiviteter og sosial kontakt fikk betydelige konsekvenser for barns utvikling og psykiske helse. Beredskap må derfor inkludere planer for å opprettholde eller raskt gjenopprette sentrale strukturer i barns hverdag, i tråd med prinsippet om å skjerme tjenester for barn så langt som mulig i kriser. Dette er særlig viktig i langvarige kriser og krig.
Tilpasset informasjon er avgjørende for trygghet og mestring. Når barn får informasjon og mulighet til å uttrykke seg, styrkes deres evne til å håndtere belastninger. Medvirkning kan bidra til økt mestringstro, bedre kommunikasjonsevne og økt mental robusthet hos barn både før og eventuelt i en krig.
Barneombudet jobber også for å få tydeliggjort sitt mandat i forbindelse med krig og kriser, herunder hvilken rolle de kan spille for å understøtte kommunene. Derfor kan det komme mer informasjon både i denne veilederen og på barneombudets egne nettsider etter hvert.
Barnevern
Det kommunale barnevernet er en sentral del av kommunens lovpålagte ansvar. Etter barnevernsloven § 15-1 første ledd har kommunen som rettssubjekt, representert ved kommunestyret og kommunedirektøren, det overordnede ansvaret for at alle oppgaver etter barnevernsloven utføres på en forsvarlig måte. Dette ansvaret kan ikke delegeres bort, jf. også kommuneloven § 2-1, som slår fast at kommunen selv har det øverste ansvaret for sine lovpålagte oppgaver. Dette ansvaret vil også gjelde for kriser i den høyere delen av krisespekteret.
Når ansvar og styringsrett ligger på øverste nivå, innebærer dette at kommunestyret og kommunedirektøren kan fastsette prioriteringer, retningslinjer, ressursrammer og organisering av barnevernstjenesten innenfor lovens rammer. Samtidig setter barnevernsloven tydelige grenser for dette handlingsrommet. Kravene til barnets beste, faglighet og forsvarlighet, jf. barnevernsloven §§ 1-3 og 1-7, begrenser hvilken type instrukser kommuneledelsen kan gi.
Kommuneledelsen kan ikke gripe inn i eller styre utfallet av enkeltsaker på en måte som bryter med det faglige skjønnet barnevernstjenesten er pålagt å utøve. Dette er også presisert i barnevernsrundskrivet kap. 12.2, som fremhever at kommunens ansvar må utøves uten å krenke barnevernstjenestens lovbestemte faglige autonomi.
Kommunens ansvar for beredskap og forventningen om involvering av barnevernstjenesten
Som en del av kommunens ansvar for forsvarlige tjenester etter barnevernsloven § 15-1, ligger det en klar forventning om at barnevernstjenesten involveres i kommunens arbeid med systematisk samfunnssikkerhet og beredskap, herunder helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse og kommunale beredskapsplaner.
Kommunens øverste ledelse skal sikre at barnevernstjenesten har rammer, systemer og beredskap som gjør tjenesten i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver forsvarlig, også i ekstraordinære eller krisesituasjoner. Dette innebærer at barnevernstjenesten må inngå som en integrert del av kommunens beredskapsarbeid, både i planlegging, risikovurderinger, rutiner for håndtering av hendelser og i den operative beredskapsplanen.
Krisesenter
Krisesentertilbudet er et frivillig, gratis lavterskeltilbud, og et av de viktigste beskyttelses- og veiledningstilbudene for kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Etter krisesenterlova er det kommunene som har ansvaret for å sikre et krisesentertilbud for den som er utsatt for vold eller overgrep i nære relasjoner. Ingen voldsutsatte skal avvises, og kommunen er forpliktet til å ta imot en voldsutsatt, uavhengig av kommunetilhørighet. Det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan tjenesten skal organiseres og finansieres.
Det er i dag 42 krisesentre i Norge, og de fleste krisesentrene er eid eller driftet i samarbeid mellom flere kommuner. Det følger av krisesenterlova § 2 at krisesentertilbudet skal være tilgjengelig og trygt for brukerne hele døgnet, året rundt. Fysisk sikkerhet er derfor avgjørende, og det er gitt en egen forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet, som stiller konkrete krav til sikkerheten.
Krisesentertilbudet er en lovpålagt kommunal tjeneste og kommunenes beredskapsplikt etter sivilbeskyttelsesloven § 14 og § 15, og forskrift om kommunal beredskapsplikt, vil ved krise i fredstid og ved krig også gjelde for denne tjenesten. Det innebærer at krisesentertilbudet må inngå som en integrert del av kommunens beredskapsarbeid, både i planlegging, risikovurderinger, sårbarhetsanalyser, rutiner for håndtering av hendelser og i den operative beredskapsplanen, hvor også krav til fysisk sikkerhet for brukerne av krisesentertilbudet og ansatte må ivaretas.