Forsvarets forventninger til kommunene

Koordinering mot Forsvaret

Det vil variere fra kommune til kommune hvilket behov Forsvaret har i kommunen, fra stort behov til intet behov. Heimevernet (HV) vil i de fleste kommuner være den lokale representanten for Forsvaret. Dette gjøres normalt av lokalt HV-områdesjef eller den områdesjefen peker ut.

Alle kommuner har ett eller flere HV-områder som ivaretar lokal tilknytning til Forsvaret. Enkelte av HV-områdene dekker flere kommuner. Her er det geografiske forskjeller. HV-området er representert i kommunen i alle krisesituasjoner, fra fred til krig. Områdesjefen har som en av sine oppgaver å delta i kommunalt beredskapsråd, samt bidra til kommunens utvikling av planer og ROS-analyser som omhandler kriser og væpnet konflikt.

Kommuner som har forsvarsinstallasjoner eller baser vil ha et kontaktpunkt også mot den avdelingen som har baseansvaret. Baseansvarlig avdeling bør delta i beredskapsrådet (i Forsvaret kalt lokasjonsmyndighet).

Kommuner som forventes å få alliert mottak til sin kommune vil ha en felles koordinering med HV og Forsvarets logistikkorganisasjons (FLO) regionale regimenter. FLO er ansvarlig for å planlegge og koordinere alliert mottak.

For å få bedre innsikt i om det ligger noen planer fra Forsvaret i kommunen, ta kontakt med lokal HV-områdesjef eller HV-distrikt. Kontaktinformasjon til HV-distriktene finnes i lenken: Om Heimevernet - Forsvaret

Styrkeoppbygning og mobilisering

Forsvaret kan iverksette delvis eller full mobilisering. Når dette iverksettes, vil personellet som er styrkedisponert møte ved et av Forsvarets mottakssenter for å transporteres til sine oppsetningssteder. Det er et mottakssenter i hver landsdel, i alt fire sentre.

For HV vil det være lokal oppsetning med oppmøte på et utpekt oppsetningssted. Normalt brukes disse oppsetningsstedene i forbindelse med årlig trening.

Rekvisisjon av varer og tjenester

Forsvarets behov for sivile varer og tjenester (behovsoppgaver) koordineres av FLO og skal prioriteres på tvers på departementsnivå. Utførelsen kan gjøres lokalt gjennom kommunale tjenester, men må være forankret overordnet innenfor egen sektor.

Lov om militære rekvisisjoner [rekvisisjonsloven] - Lovdata

Situasjonsforståelse

Å bygge god situasjonsforståelse er viktig for å ivareta både militær og sivil sikkerhet. Et godt samarbeid mellom Forsvaret, politi, sivilforsvar og kommune er viktig for å skape felles situasjonsforståelse. Det å finne gode løsninger for informasjonsutveksling må være en del av beredskapsarbeidet. Dette kan være gjennom ugraderte eller graderte plattformer, men også gjennom liaisonering mellom sektorene.

Det er ikke alle kommuner som har tilgang til graderte plattformer. Derfor må kommunene og Forsvaret finne løsninger på hvordan gjensidig informasjon kan utveksles. Liaisonering er en anbefalt løsning. 

Felles forståelse for sivil situasjon 

Sivil beredskap og opprettholdelse av kritiske samfunnsfunksjoner i krise og væpnet konflikt er essensielt for forsvaret av Norge. NATO har definert syv basisfunksjoner som grunnkrav for sivil beredskap og samfunnets motstandskraft. Dette er definert i NATOs artikkel 3.

Det er viktig at Forsvaret har innsikt i og forstår den sivile situasjonen for å hensynta den i operasjoner og i planlegging av nye operasjoner. Det er hensiktsmessig å få informasjonen systematisert likt i alle kommuner over hele landet. Dette vil forenkle deling av informasjonen til nabokommuner, og oppover til regionalt og nasjonalt nivå.

De syv grunnleggende forventningene til sivil motstandskraft kan forstås som beskrevet under:

1. Sikre kontinuitet i nasjonale styringssystemer: Myndighetene må kunne lede, fatte beslutninger, kommunisere disse og opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner. Herunder ivareta befolkningens sikkerhet. For kommunen vil dette være evne til å lede og ivareta innbyggernes sikkerhet.
2. Sikre en robust kraftforsyning: Strøm, drivstoff og energiforsyning må fungere eller raskt kunne gjenopprettes. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur.
3. Sikre evnen til å håndtere ukontrollert forflytning av mennesker: Kommunen må kunne håndtere større flyktningstrømmer, evakueringer eller andre omfattende folkebevegelser uten at det lammer kritiske samfunnsfunksjoner eller militære operasjoner. 
4. Sikre robust mat- og vannforsyning: Befolkningen skal ha tilgang til trygg mat og drikkevann selv ved langvarige forstyrrelser, bortfall eller sabotasje av forsyningskjeder. 
5. Sikre evnene til å håndtere masseskadesituasjoner og kritiske helsetjenester: Helsevesenets og redningstjenestens evne til å håndtere et stort antall skadde eller syke, inkludert pandemier og andre omfattende helsekriser, i tillegg evne å håndtere det over tid. 
6. Sikre robuste sivile kommunikasjonssystemer: Telekommunikasjon, internett og andre kommunikasjonssystemer må fungere. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Ved bortfall av systemer må kommunen ha alternative løsninger for å kunne informere befolkningen. 
7. Sikre robuste transportsystemer: Vei, jernbane, sjø- og lufttransport må opprettholdes slik at både samfunnet og militære styrker kan forflytte personell, materiell og forsyninger. Det betyr at utpekte havner og flyplasser må opprettholde drift. Det krever reservekapasitet, alternative løsninger og beskyttelse av kritisk infrastruktur.

DSBs nettside om NATO beskriver de syv grunnleggende forventningene til motstandsdyktighet, NATOs arbeid med sivil beredskap og sivilt-militært samarbeid, samt DSBs rolle i dette arbeidet.

Forsvaret har utviklet en rapporteringsmal som benytter NATOs syv grunnleggende forventninger til sivil motstandskraft. Malen bidrar til å etablere et sivilt situasjonsbilde med et felles utgangspunkt, som er gjenkjennbart på tvers av kommuner og forvaltningsnivåer. Malen er testet på Nordic Response 24, og Cold Response 26.

Sikring av kritisk infrastruktur

Militær kritisk infrastruktur

Forsvaret definerer hva som er militær kritisk infrastruktur. Dette er normalt militære installasjoner, men kan være sivile installasjoner som understøtter militære operasjoner, som havner og flyplasser. Disse er planlagt sikret av Forsvaret. I krise og krig vil sikringen rundt disse objektene forsterkes. Dette kan påvirke sivilbefolkningens mulighet til ferdsel og mulighet til å oppholde seg nært disse objektene. Det kan også medføre økt risiko å oppholde seg i området nær militær kritisk infrastruktur. 

God dialog med kommunen og Sivilforsvaret blir derfor viktig for å ivareta god sikring samtidig som befolkningens sikkerhet blir ivaretatt.

Sivil kritisk infrastruktur

Politiet har en rekke sivil kritisk infrastruktur som de skal sikre i en krise og krig. Dette kan være kraftindustri, olje- og gassinstallasjoner, osv. Når politiets ressurser er uttømt, forventes det at Forsvaret blir bedt om å overta i bistand til politiet. Dette er ofte forhåndsplanlagte objekter hvor HV har planer for sikring.

HV-området med ansvar for sikring av objektet vil gjennom dialog med objektseier og kommune ivareta koordinering av behov for sikringstiltak, og sivile hensyn som må tas i forhold til sikring av objektet og sikring av befolkningen.  

Risiko- og sårbarhetsanalyse i områder med militær og sivil kritisk infrastruktur

Plan- og bygningsloven (PBL) setter krav til at arealplaner hensyntar risiko og sårbarhet som kan true liv, helse, miljø, viktig infrastruktur og materielle verdier, jf. PBL §3-1h. Bevissthet om risiko og sårbarhet tidlig i planprosessen er viktig for å kunne forebygge uønskede hendelser.

Det klare utgangspunktet bør være at tilstedeværelsen av et militært objekt av operativ betydning i et planområde, som for eksempel en militær flyplass, representerer et risikoelement i krise og krig. Militære installasjoner er generelt lovlige mål for krigshandlinger. Erfaringer fra Ukraina viser at motstanderen ikke følger folkeretten, og angriper sivile mål av nasjonal betydning. I arealdisponeringen rundt militær og sivil kritisk infrastruktur bør risiko for følgeskader hensyntas.  Risikoen for følgeskader (lovlig og ulovlig) øker proporsjonalt med målets viktighet. Risikovurderingene av sivile følgeskade rundt sivile og militære objekter må derfor inngå i risiko- og sårbarhetsanalyse etter Pbl. § 4-3.

Alliert mottak og vertlandsstøtte

Utøvelse av vertslandsstøtte skal være planlagt og forberedt slik at den understøtter alliert forsterkning av Norge, samt bidrar til å opprettholde allierte styrkers stridsevne under gjennomføring av trening, øvelser og operasjoner. Planlegging og gjennomføring av vertslandsstøtte skal sees på som en fellesoperasjon og deles generisk inn i fem faser:

1. Forberedelsesfasen: Intensjonen med denne fasen er at allierte forsterkningsplaner gjøres realiserbare gjennom nødvendige avklaringer og ressurssatte forberedelser blant alle aktørene som har et oppdrag i vertslandsstøtteoperasjonen.
2. Mottaksfasen (Reception, Staging and Onward Movement and Integration (RSOM- I): De allierte vil deployere til Norge med forskjellige transportmetoder. Konseptuelt er Norge ansvarlig for mottaksoperasjonen, RSOM, fra de allierte kommer inn i norsk territorialfarvann og frem til de står i sine samlingsområder. Når styrkene har ankommet samlingsområdet blir personell og materiell satt sammen til avdelinger. Integrering i nasjonale og/eller andre multinasjonale avdelinger avslutter fasen.
3. Understøttelsesfasen: Norge som vertsnasjon understøtter de allierte i den pågående operasjonen.
4. Returfasen (Disengagement - Rearward Movement Staging and Dispatch (D-RMSD)). Denne fasen dekker tilbakeføring og returtransport av de allierte styrkene og det norske ansvaret strekker seg frem til de allierte har forlatt norsk territorium/territorialfarvann.
5. Regenereringsfasen: Fasen omfatter avsluttende prosesser etter at trening, øvelser eller operasjoner er gjennomført på norsk territorium/territorialfarvann.

I Forsvarets planverk er det identifisert områder som er egnet for å gjennomføre alliert mottak. Fylker og kommuner dette angår, med tilhørende havner og infrastruktur, er gjort kjent med planene for mottak i deres område, og har som oppdrag å understøtte denne operasjonen. Valg av område vil være avhengig av situasjonen.