Ukraina er nå i sitt femte år etter fullskala invasjonen 24. februar 2022, der vår egen nabo Russland har angrepet en av sine andre naboer. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig at vi ser hen til og vurderer de erfaringene som gjøres i Ukraina for å sikre egen læring. Denne læringen kan gjøre Norge bedre rustet dersom det samme skulle skje oss.
Erfaringene som deles her, er ikke ment som en komplett analyse av alle de hendelser som kan treffe en kommune i en sikkerhetspolitisk krise eller krig. Målet er heller ikke å kunne gi alle svar en kommune vil trenge for å forberede seg til det øverste krisespekteret. Men erfaringene fra Ukraina peker på en rekke overordnede forhold og behov som man må forberede seg på.
Hva har ukrainske kommuner erfart gjennom krigen?
Bortfall av strøm
Det som tydeligst har påvirket livskvaliteten til sivilbefolkningen i Ukraina, er bortfall av strøm etter målrettede angrep mot transformatorer og koplingssentraler for strøm. Angrepene har variert i styrke og omfang, men har vært intensivert spesielt gjennom kuldeperioder. Som et moderne samfunn er innbyggerne i Ukraina helt avhengig av elektrisitet til varme, lys, drift av sykehus, pumpestasjoner for vann og kloakk, og andre livsnødvendige installasjoner.
Ukraina har til en viss grad klart å holde seg med tilgang på strøm takket være nødaggregater i større og mindre størrelser.
Behovet for strøm vil variere i Norge fra kommune til kommune, derfor bør det gjennomgås med detaljerte behovsanalyser lokalt både for aggregater, infrastruktur og drivstoff.
Sikre tilgangen på rent drikkevann
Drikkevann er et knapt gode i Ukraina, og mangel på vann medfører store problemer for lokale, regionale og statlige myndigheter. Rørledninger er ødelagt på grunn av missil- og/eller dronenedslag, pumpestasjoner mangler strøm eller rensestasjoner for kloakk har gått tett med konsekvens at drikkevannskilder har blitt forurenset. En UNICEF-rapport har dokumentert at over 30% av Ukrainas drikkevann ikke holder god nok kvalitet. Det er også pekt på en stor mangel på kompetent personell (rørleggere) som kan håndtere og bygge opp igjen ødelagte rør. Konsekvensen blir at myndigheter over store deler av landet må organisere vannutdeling med tankbiler i kortere eller lengre perioder.
Tilgang på hjelp lokalt
På grunn av både bortfall av strøm og drikkevann samt behov for å få ut korrekt informasjon til innbyggerne, har ukrainske myndigheter lokalt i kommunene opprettet såkalte "Uovervinnelighetspunkter" (Points of Invincibility «Пункт незламності»). På disse stedene kan innbyggerne få tilgang på strøm, vann, varme, enkel helsehjelp, internett, informasjon fra lokale myndigheter og noen å snakke med.
Frivillige kan også hjelpe til med barnepass når det er behov. Hjelp fra frivillige organisasjoner er kanalisert og koordinert gjennom disse stedene. Utforming av slike punkter varierer fra store oppblåsbare telt i gatene til rom i undergrunnsbanen i Kyiv som rommer fra 40 til 500 mennesker. I hele Ukraina er det per januar 2026 mer enn 10.600 slike møtesteder i drift, og i Kyiv alene er det over 1.000 steder. EU har bistått med å sikre aggregater til slike møtesteder. Sverige har etablert tilsvarende løsninger gjennom såkalte trygghetspunkter.
Logistikk av mennesker og materiell
Gjennom krigen har det i varierende grad vært behov for forflytting av innbyggere. I starten var det millioner av flyktninger som måtte forflytte seg både internt i landet og til andre land. Behovet for å kunne flytte mennesker har vist seg å vedvare på grunn av en militær front som beveger seg, regionale bortfall av strøm og/eller vann, oversvømmelser på grunn av ødelagte dammer, eller store boligområder som har blitt ødelagt av droner og missiler.
Konsekvensen er behov for kapasiteter som kan transportere og ta imot flyktninger på kort varsel. Lokale, regionale og statlige myndigheter som SES of Ukraine har dette ansvaret.
Ukrainsk brann- og redningstjeneste har måttet
- omstille seg fra tradisjonell brannberedskap til krigsoperativ redningstjeneste
- jobbe under konstant trussel om angrep
- operere med sterkt redusert materiell
- bli mer mobile, fleksible og improviserende
- avhenge av internasjonal støtte for å opprettholde grunnleggende kapasitet
Brannmannskap må ofte rykke ut til områder som fortsatt er under beskytning. De håndterer
- branner etter rakett- og artilleriangrep
- sammenraste bygninger med mennesker fanget under ruinene
- skadde sivile i områder uten fungerende infrastruktur
- bortfall av kritisk infrastruktur (vann, strøm, kommunikasjon)
Dette har gjort redningsarbeid langt farligere enn i fredstid og krever kontinuerlig risikovurdering.
Dette har ført til en taktikk der redning prioriteres før full brannkontroll, og der improvisasjon og hurtig omdisponering av mannskap er nødvendig. Ukrainske brannledere beskriver dette som arbeid under «svært utfordrende og usikre rammer».
Læringspunkter for norske kommuner
Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har satt ukrainske kommuner under et ekstremt og langvarig press. Erfaringene de har gjort seg kan gi unik innsikt i hvordan kommuner kan fungere under krig og krigslignende tilstander. Ukrainske kommuner har hatt en avgjørende rolle i å opprettholde grunnleggende samfunnsfunksjoner, håndtere humanitære behov og støtte nasjonale myndigheter. Erfaringene viser tydelig at kommunenes evne til å opprettholde tjenester og sikre befolkningen også i en krigssituasjon er en forutsetning for statens samlede motstandskraft.
Ukrainske kommuner har i stor grad vært operative gjennom hele krigen. Et stort flertall av kommunene opprettholdt eller gjenopptok raskt normal drift etter fullskala-invasjonen, til tross for omfattende ødeleggelser og usikkerhet. Samtidig har kommunene måttet håndtere flere samtidige kriser: ødeleggelse av kritisk infrastruktur, store befolkningsforflytninger, press på helsetjenester og mangel på personell. Erfaringen er dermed at kommunene ikke bare er tjenesteytere, men sentrale aktører i krisehåndtering og samfunnets totale motstandsevne.
En gjennomgående erfaring fra Ukraina er betydningen av å kunne opprettholde kritiske tjenester under svært krevende forhold. Angrep på energiinfrastruktur har ført til langvarige strømbrudd, noe som har hatt direkte konsekvenser for helse, vannforsyning og kommunikasjon. Kommunene har i stor grad basert seg på nødstrøm og alternative løsninger for å sikre grunnleggende funksjoner, ofte med krevende logistikk- og ressursbehov. Samtidig har ødeleggelse av vannsystemer og mangel på strøm gjort drikkevann til en kritisk knapphetsfaktor flere steder. Erfaringene viser at det er nødvendig å planlegge for langvarig bortfall av infrastruktur, og at redundans og alternative løsninger er avgjørende.
Flere kommuner har derfor utviklet mer robuste og desentraliserte energiløsninger. Overgangen fra sentraliserte systemer til flere mindre og distribuerte energikilder har redusert sårbarheten for angrep, samtidig som det gir større lokal fleksibilitet. Bruk av solenergi, batterilagring og lokale kraftløsninger har blitt en sentral del av beredskapen. Dette illustrerer betydningen av å spre risiko og unngå enkeltpunkter av svikt.
Et annet sentralt tiltak har vært etableringen av fysiske møteplasser for befolkningen, ofte omtalt som «resilienspunkter». Disse fungerer som lokale knutepunkter for strøm, varme, vann, informasjon og sosial støtte, og bidrar til både praktisk overlevelse og opprettholdelse av sosial stabilitet. Erfaringen viser at slike fysiske samlingspunkter er særlig viktige når digitale og tekniske systemer svikter.
Krisekommunikasjon har vist seg å være en kjerneoppgave for kommunene. Ukrainske erfaringer viser at det ikke er tilstrekkelig å basere seg på én kommunikasjonskanal. Kommunene har derfor utviklet systemer der digitale løsninger suppleres med analoge kanaler som oppslag, lokale kontaktpersoner og direkte formidling i lokalsamfunnene. Rask, tydelig og kontinuerlig kommunikasjon er avgjørende for å motvirke usikkerhet, rykter og desinformasjon, som i krigssituasjoner kan utgjøre en direkte trussel mot sosial stabilitet.
En særlig viktig erfaring er betydningen av samarbeid mellom kommunen, sivilsamfunnet og næringslivet. I Ukraina har frivillige, innbyggere og lokale virksomheter spilt en sentral rolle i krisehåndtering, både gjennom direkte innsats og gjennom støtte til kommunale tjenester. Kommunene fungerer i stor grad som koordinatorer for lokale ressurser, og krisehåndtering fremstår som et samspill mellom myndigheter og samfunn, snarere enn en ensidig offentlig oppgave.
Krigen har også ført til betydelig personellmangel som følge av mobilisering og flukt, noe som har tvunget kommunene til å organisere arbeidet mer fleksibelt. Ansatte må kunne fylle flere roller, og både frivillige og internt fordrevne har blitt integrert i tjenesteproduksjonen. Samtidig har digitalisering og bruk av skybaserte løsninger gjort det mulig å opprettholde administrative funksjoner selv når fysiske lokasjoner er utilgjengelige. Erfaringene peker på behovet for fleksible organisasjoner som kan tilpasse seg raskt skiftende rammebetingelser.
Evakuering og håndtering av befolkningsforflytninger har vært en sentral oppgave for mange kommuner. Dette har krevd kapasitet til både rask transport og mottak av mennesker, samt koordinering mellom lokale, regionale og nasjonale aktører. Erfaringene viser at slike oppgaver ikke kan løses ad hoc, men krever planlegging og tydelige ansvarsforhold i forkant.
Tillit fremstår som en grunnleggende faktor i krisehåndteringen. Det er dokumentert at ukrainere i stor grad har høy tillit til lokale myndigheter, og denne tilliten bidrar til etterlevelse av tiltak og stabilitet i lokalsamfunnene. Tillit bygges over tid, men forutsetter blant annet tydelig kommunikasjon, nærhet til innbyggerne og evne til å levere tjenester også under press.
Hva betyr dette for oss?
For norske kommuner peker erfaringene fra Ukraina på flere relevante forhold. For det første viser de betydningen av å planlegge for bortfall av kritisk infrastruktur over lengre tid. For det andre understreker de behovet for redundans og desentraliserte løsninger. Videre viser de viktigheten av fysiske møteplasser for befolkningen, robuste kommunikasjonsløsninger og et tett samarbeid med sivilsamfunnet. Erfaringene peker også på behovet for fleksible organisasjoner og evne til rask omstilling.
Samtidig er det vesentlige forskjeller mellom Ukraina og Norge som påvirker hva som kan overføres direkte. Ukraina befinner seg i en aktiv krigssituasjon med kontinuerlige angrep på sivil infrastruktur, noe som gir et helt annet skade- og trusselnivå enn det norske kommuner normalt vil møte. Ukrainas erfaring med konflikt siden 2014 har også bidratt til en høyere grad av mobilisering og beredskapskultur i befolkningen. Videre innebærer krigsrettstilstand i Ukraina at lokale myndigheter har utvidede fullmakter og opererer under andre rettslige rammer enn i Norge, blant annet med redusert grad av transparens og demokratiske prosesser.
I tillegg er mange ukrainske kommuner avhengige av internasjonal støtte for å opprettholde tjenester, og ressursgrunnlaget er i mange tilfeller betydelig svakere enn i Norge. Dette påvirker både hvilke tiltak som er nødvendige og hvordan de kan gjennomføres.
Samlet sett viser erfaringene fra Ukraina at kommunene er en bærebjelke i samfunnets evne til å håndtere krig. Effektiv krisehåndtering på lokalt nivå forutsetter evne til å opprettholde kritiske tjenester, fleksibel organisering, tydelig kommunikasjon og tett samarbeid med samfunnet rundt. For norske kommuner gir erfaringene et viktig grunnlag for å videreutvikle egen beredskap, særlig med hensyn til robusthet, redundans og lokal ressursmobilisering.
Kulturarv og erfaringer fra Ukraina
Fra 2023-2025 ledet Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) et internasjonalt forskningsprosjekt sammen med forskere fra Skottland og Spania. Prosjektet Destructive Exploitation and Care of Cultural Objects. Professional/Public Education for sustainable heritage management (DECOPE) hadde som mål å identifisere utfordringer og resultater i forbindelse med lokale, nasjonale og internasjonale hjelpeprosjekter, og finne ut hvordan effektivt målrettet støtte til fagmiljøer og grupper som jobber for å ta vare på kulturarv kan foregå.
Funnene viste at:
- Frivillige, lokale kulturinstitusjoner og myndigheter handlet raskere enn sentrale myndigheter, da de kjenner lokale behov, nettverk og sårbarheter best.
- Kulturinstitusjoner fungerer som sosiale infrastrukturer gjennom å organisere frivillighet, distribuere hjelp, skape møteplasser, bidra til psykososial støtte osv.
- Samarbeid mellom lokale myndigheter og sivilsamfunn er avgjørende.
- Små steder og hverdagskultur blir ofte oversett, da nasjonal og internasjonal støtte gjerne går til mer "prestisjefylt" kulturarv. Lokale myndigheter må derfor ha ekstra fokus på beredskap for lokal kulturarv.
- Kulturarv handler også om folkehelse og tilhørighet. Omsorg for kulturarv henger sammen med blant annet traumebehandling, sosial støtte og stedsidentitet.
- Lokale nettverk og brobyggere er avgjørende for å kople ulike nivåer og sektorer sammen.
Kulturarv er del av samfunnets motstandskraft ved å spille en sentral rolle i hvordan samfunn opprettholder samhold og identitet under press.
Erfaringer med krisekommunikasjon fra Ukrainske kommuner
Erfaringene i denne delen bygger på et webinar om krisekommunikasjon i ukrainske kommuner, arrangert av KS og Association of Ukrainian Cities (AUC) i mai 2026. Ukrainske kommuner delte erfaringer fra arbeid med kommunikasjon under langvarig krig, herunder bortfall av strøm og elektronisk kommunikasjon, personellmangel, desinformasjon og koordinering mellom myndigheter og lokalsamfunn.
Tre ulike kommuner delte sine erfaringer: en mindre kommune nær frontlinjen i Dnipropetrovsk-regionen, en kommune i nærheten av Kyiv, og en større kommune i Lviv-regionen. Samlet ga disse bidragene et nyansert bilde av hvordan krisekommunikasjon fungerer i ulike geografiske og sikkerhetsmessige kontekster.
Erfaringene gir nyttige læringspunkter for norske kommuner om hvordan kommunikasjon kan opprettholdes under krevende forhold.
Kommunikasjon under bortfall av strøm og digital infrastruktur
«Når strømmen går, er stillheten vår største fiende. For å bryte den bruker vi flere kommunikasjonskanaler samtidig.»
En gjennomgående erfaring er at ukrainske kommuner ikke kan basere seg på én enkelt kommunikasjonskanal. I stedet arbeider de systematisk med en tilnærming der ulike kanaler kan erstatte hverandre dersom én svikter. Når internett og mobilnett fungerer, benyttes digitale plattformer som kommunens nettsider, Facebook, Telegram og Viber. Samtidig er det like viktig å opprettholde alternative løsninger for situasjoner der disse kanalene faller bort.
Når digitale systemer svikter, tas mer tradisjonelle virkemidler i bruk. Informasjon publiseres på fysiske oppslagstavler, i trykte meldinger og gjennom direkte kontakt i lokalsamfunnene. Kommuner benytter også mobile høyttalersystemer, der biler kjører gjennom lokalsamfunnet og formidler viktig informasjon. I tillegg spiller lokale nøkkelpersoner, som nabolagsledere, ansatte i skoler eller sosiale tjenester, en viktig rolle som informasjonsformidlere.
Et særlig viktig tiltak er etableringen av såkalte resilienspunkter. Disse fungerer ikke bare som steder der innbyggere kan få varme, strøm og tilgang til internett, men også som fysiske knutepunkter for informasjon. Her kan innbyggerne møte kommunalt ansatte og motta oppdatert og verifisert informasjon.
Erfaringene viser at effektiv krisekommunikasjon i liten grad handler om én enkelt teknologi, men om å bygge et robust system der fysisk tilstedeværelse, lokale nettverk og redundans spiller en avgjørende rolle.
«Vi kan ikke være avhengige av én enkelt kommunikasjonskanal.»
Organisering, bemanning og kontinuitet under krig
Alle kommunene beskrev en situasjon preget av færre ansatte og økende arbeidsmengde, som følge av mobilisering til militære og sivile beredskapsoppgaver. Dette har gjort det nødvendig å organisere arbeidet på nye måter. I praksis betyr dette at ansatte må være fleksible og kunne fylle flere roller enn tidligere. Kommunene arbeider aktivt med å kartlegge kompetanse bredt i organisasjonen, slik at ansatte kan overta nye funksjoner når det er nødvendig.
“Vi har skolebuss, men vi har ingen til å kjøre den fordi sjåføren ble mobilisert.”
For å opprettholde drift trekkes også nye grupper inn. Frivillige, internt fordrevne personer og studenter spiller en viktig rolle i å dekke opp for manglende kapasitet. I enkelte kommuner utgjør internt fordrevne en betydelig del av arbeidsstyrken, og ble omtalt som en viktig ressurs.
Samtidig har flere kommuner gjennomført en omfattende digitalisering av sine systemer. Ved å flytte registre og administrative løsninger til skybaserte plattformer har de sikret at arbeidet kan fortsette selv om fysiske bygg blir utilgjengelige. Dette gjør det mulig å opprettholde drift fra alternative lokasjoner, inkludert tilfluktsrom eller hjemmekontor. Erfaringene viser at krisehåndtering i denne konteksten innebærer en overgang fra faste strukturer til mer fleksible og adaptive organisasjoner.
Håndtering av rykter, feilinformasjon og desinformasjon
“Stillhet og usikkerhet skaper panikk.”
Feilinformasjon fremstår som en betydelig utfordring i krigssituasjonen, og beskrives av kommunene som en direkte trussel mot både tillit og sosial stabilitet. Når informasjonstilgangen er begrenset, og usikkerheten er høy, oppstår det raskt rykter som kan skape frykt og uro.
For å håndtere dette arbeider kommunene systematisk med å etablere klare og troverdige informasjonskilder. Offisielle kommunikasjonskanaler fungerer som den primære sannhetskilden, og det legges stor vekt på å publisere informasjon raskt og med høy grad av presisjon. Det er også viktig å tydeliggjøre hva som er bekreftet informasjon, og hva som fortsatt er uavklart.
Kommunene understreker betydningen av å gjenta sentrale budskap gjennom flere kanaler, slik at informasjon når ut til hele befolkningen. Samtidig følger de aktivt med på diskusjoner i sosiale medier og lokale chat-grupper, for å identifisere hvilke bekymringer og rykter som sirkulerer. På den måten kan de reagere raskt og korrigere feilinformasjon før den får større konsekvenser.
Erfaringene viser at effektiv håndtering av desinformasjon ikke bare handler om å korrigere feil, men om å være til stede, tilgjengelig og konsistent over tid. Tillit bygges gjennom kontinuerlig og troverdig kommunikasjon, ikke gjennom enkeltstående tiltak.
«Det viktigste er å kommunisere raskt.»
Koordinering og samarbeid
«Hvis noe skjer, ringer jeg varaordføreren i nabokommunen.»
Koordineringen av informasjon skjer både gjennom formelle samarbeidslinjer og uformelle nettverk. Kommunene samarbeider tett med regionale myndigheter og mottar viktig informasjon via etablerte kanaler, særlig i saker som gjelder sikkerhet og nasjonale prioriteringer. Samtidig spiller uformelle relasjoner en sentral rolle i den daglige informasjonsflyten.
Personlig kontakt mellom kommuner fremheves som en viktig mekanisme for rask informasjonsdeling. Kommunale ledere tar ofte direkte kontakt med kolleger i andre kommuner for å utveksle erfaringer og avklare situasjoner. I tillegg brukes digitale grupper og sosiale medier aktivt som verktøy for koordinering, noe som bidrar til høyere tempo og mer fleksibel respons.
Tverrgående erfaringer og læringspunkter
Erfaringer viser tydelig at krisekommunikasjon må forstås som en integrert del av kommunens beredskap. Kommunikasjon er ikke en støttefunksjon, men en kjerneoppgave på linje med andre kritiske tjenester. For å fungere i praksis må systemene være robuste, med innebygget redundans som sikrer at bortfall av én kanal ikke fører til informasjonsbrudd.
Tillit fremstår som den viktigste ressursen i krisehåndteringen. Innbyggerne er i stor grad villige til å akseptere belastninger og usikkerhet, men ikke mangel på informasjon eller motstridende budskap. Kommunenes evne til å kommunisere tydelig, regelmessig og troverdig er avgjørende for å opprettholde sosial stabilitet.
Videre viser erfaringene at lokalsamfunnet spiller en avgjørende rolle. Frivillige, nabolag og uformelle nettverk bidrar aktivt til å spre informasjon og støtte kommunens arbeid. Krisehåndtering blir dermed et samspill mellom kommune og innbyggere, snarere enn en ensidig oppgave for myndighetene.
Relevans for norske kommuner
Erfaringene fra Ukraina er direkte relevante for norske kommuner, særlig i lys av økt fokus på totalberedskap og samfunnssikkerhet. De viser behovet for å planlegge kommunikasjon også i situasjoner der digital infrastruktur svikter, og understreker betydningen av å utvikle alternative og lokale informasjonskanaler.
Videre peker erfaringene på behovet for å styrke samarbeidet med frivillige og lokalsamfunn, samt å utvikle kompetanse på håndtering av feilinformasjon og desinformasjon. Ikke minst viser de betydningen av tydelig lederskap og en aktiv rolle som informasjonsformidler i krisesituasjoner.