Håndtering av akutt forurensning i krise og krig bygger i stor grad på de samme prinsippene, ansvarsforholdene og beredskapsstrukturene som gjelder i normalsituasjon. Disse følger av forurensningsloven kap. 6 og er for all forurensning foruten radioaktiv forurensning utdypet i forskrift om kommunal beredskap mot akutt forurensning. Kommunene skal derfor legge til grunn at eksisterende ansvar og roller etter forurensningsloven og beredskapsplanverk også gjelder under skjerpede sikkerhetspolitiske forhold.
Kystverket har et overordnet samordningsansvar for all akutt forurensning som ikke er radioaktiv, og koordinerer innsatsen på nasjonalt nivå, særlig ved større hendelser. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er tilsvarende fag- og forurensningsmyndighet ved akutt radioaktiv forurensning, med ansvar for krav, tilsyn og samordning innen dette området.
Kommunene har fortsatt ansvar for beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning innen eget geografisk område, herunder for hendelser som kan påvirke befolkningens helse og lokale miljøforhold, som for eksempel utslipp til grunn og vassdrag. Kommunen har også en handlingsplikt dersom den ansvarlige forurenser ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak, eller dersom ansvarlig er ukjent. I praksis håndterer brann- og redningsvesenet førsteinnsats ved en akutt forurensning, men ved større hendelser (ikke ved radioaktiv forurensning) involveres de interkommunale utvalgene mot akutt forurensning (IUA) og annet fagpersonell og kapasiteter fra berørte kommuner.
I krise og krig kan risikoen for akutt forurensning øke betydelig. Erfaringer fra væpnede konflikter og andre alvorlige hendelser viser at skader på infrastruktur og svikt i samfunnskritiske funksjoner kan føre til
- forurensning av drikkevannskilder
- utslipp fra avløpssystemer og spredning av kloakk og sykdomsfremkallende mikroorganismer
- kjemikalieutslipp fra industri, lager eller transport
- sekundære miljø- og helsekonsekvenser som følge av manglende drift, vedlikehold eller tilgang på innsatsressurser
Tilsvarende mekanismer er også kjent fra hendelser knyttet til ekstremvær, der overbelastning eller svikt i vann- og avløpssystemer kan føre til forurensning og økt smitterisiko.
Slike hendelser kan få direkte konsekvenser for liv og helse, og kan raskt utvikle seg til komplekse situasjoner med behov for koordinert innsats mellom flere aktører.
Det anbefales at kommunene, som del av arbeidet med helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS), vurderer uønskede hendelser knyttet til akutt forurensning i krise og krig, særlig der slike hendelser kan påvirke kritiske samfunnsfunksjoner som vannforsyning og avløp.
Kommunene bør i denne sammenheng også vurdere
- robusthet i vann- og avløpssystemer
- alternative løsninger for vannforsyning
- samarbeid med forurensningsmyndighetene og kommunale/regionale beredskapsaktører
- tilgang på kompetanse og utstyr under langvarige hendelser
- behov for oppdatering av planverk og øvelser som inkluderer scenarioer fra krise og krig
Et bevisst forhold til hvordan akutt forurensning kan oppstå og håndteres under krise og krig vil bidra til å styrke samfunnets samlede motstandskraft og redusere konsekvensene for befolkning og miljø.
Akutt radioaktiv forurensning
Akutt radioaktiv forurensning er utslipp av radioaktivitet til miljøet som ikke er tillatt av DSA. Mange typer uhell og ulykker med radioaktivitet vil føre til akutt radioaktiv forurensning.
Kommunene har et generelt beredskapsansvar etter sivilbeskyttelsesloven §§ 14 og 15, samt forskrift om kommunal beredskapsplikt, som innebærer at de skal planlegge for og å kunne håndtere uønskede hendelser innenfor sitt ansvarsområde. Utover dette har ikke kommunene noe tydelig ansvar for en hendelse med akutt radioaktiv forurensning jf. forskrift om radioaktiv forurensning og avfall § 3. Forurensningslovens bestemmelser om kommunens ansvar gjelder kun for annen akutt forurensning. Det vil allikevel være i kommunens interesse at de ressursene som finnes tilgjengelig og som har relevant utstyr (spesielt måleutstyr for radioaktivitet) har planer som lar dem bistå i kartlegging og opprydning.
For mindre tilfeller mot akutt forurensning (med unntak av radioaktiv forurensing), organiserer kommunene beredskapen i interkommunale samarbeid mot akutt forurensning (IUA). IUA består som regel av de lokale eller regionale brann- og redningsvesenene.
Enkelte IUA har beredskap mot akutt radioaktiv forurensning, som følge av at de har identifisert behov for dette i sine kommunale risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) og at de på eget initiativ har anskaffet utstyr og kompetanse.
Nødetatene, inkludert brann- og redningsvesenet, vil som regel være først på skadested, og varsler DSA i henhold til egne prosedyrer.
DSA ser nytten av at forurensningslovens bestemmelser om kommunens ansvar for akutt forurensning også gjøres gjeldende for akutt radioaktiv forurensning. Det vil fastsette kommunenes ansvar for å ha beredskap mot mindre tilfeller av akutt radioaktiv forurensning, samt deres plikt til å bistå staten ved håndtering og opprydding etter større hendelser. For DSA som fagmyndighet, vil det også gi mulighet for å følge opp kommunene med et kompetanseløp og nødvendige ressurser. Videre vil det også tydeliggjøre DSAs rolle som forurensningsmyndighet med ansvar for statlig aksjonsledelse.