Tilsyn

Miljøverndepartementets vurdering er at bruk av motorkjøretøy er tillatt uten at det er nødvendig å søke, når brann- og redningsvesenet skal gjennomføre feiing og tilsyn med fyringsanlegg i (fritids-) boliger beliggende i utmark. Selv om motorkjøretøy er tillatt, skal all motorferdsel i utmark og på islagte vassdrag foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljøet og mennesker.

Les hele svaret her

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har vurdert en henvendelse fra Telenor Norge AS om utfordringer tilknyttet tilfredsstillende brannvern i deres skjermingsverdige objekter. Deres vurdering er at personell som skal gis tilgang til hele anlegget, tilegne seg god kjennskap til sikringstiltak i objektet og få tilgang til  kunnskap om eventuelle svakheter ved anleggene, må sikkerhetsklareres og/eller adgangsklareres. Dersom noen kun skal ha redusert tilgang, kan eventuelt andre tiltak vurderes.

Les hele svaret her

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mottar mange spørsmål om feiegebyret og har utarbeidet en generell uttalelse om temaet. Det er kommunen som har ansvaret for å fastsette gebyrforskrifter, gebyrstørrelse og praktiseringen av selvkostforskriften. Nærmere spørsmål om gebyr må derfor rettes direkte til kommunen. 

Generelt om gjennomføring av feiing og tilsyn med fyringsanlegg

Kommunene har en lovbestemt plikt til å sørge for feiing og tilsyn av fyringsanlegg, jf. brann- og eksplosjonsvernloven §11 første ledd bokstav h. De fleste kommuner utfører feiing og tilsyn selv gjennom brann- og redningsvesenet. Kommunen kan også velge å kjøpe denne tjenesten av andre. Kommunens plikter er utdypet i forskrift om brannforebygging §17 som sier at både feiing og tilsyn med fyringsanlegg skal utføres ved behov. 

Både hyppigheten og gjennomføringen av tilsyn og feiing skal være basert på risiko. Eksempler på vurderingskriterier for risiko kan være byggverkets og bygningsmiljøets karakter, type brensel, fyringsmønster/bruksmønster og skorsteinens og ildstedets alder, type og generelle tilstand.

Det er feierens/brannforebyggerens faglige vurdering av behovet som skal ligge til grunn for hvor ofte feiing og tilsyn skal gjennomføres, ikke eier eller brukers vurdering av behovet. Kommunen må likevel lytte til innspill fra eiere og brukere, spesielt ved eierskifte eller hvis fyrings- eller bruksmønsteret har endret seg. 

Feiingen skal utføres på en faglig tilfredsstillende måte som medfører minst mulig ulempe for eiere og brukere. Etter feiingen skal feieren/brannforebyggeren sørge for at all sot blir fjernet og brakt til egnet sted.

Kommunen har plikt til å utføre tilsyn med fyringsanlegget for å vurdere om brannsikkerheten er ivaretatt. Tilsynet omfatter kontroll med at fyringsanlegget er intakt, fungerer som forutsatt og ikke kan forårsake brann eller annen skade. Det må med andre ord vurderes i hvilken grad fyringsanlegget utgjør en brannfare. Det betyr en vurdering av skorsteinen og ildstedets alder, type og generelle tilstand. Videre må eventuelle feil eller mangler ved skorsteinen eller ildstedet, slik som for eksempel sprekkdannelser, vurderes. 

Den som utfører tilsyn med fyringsanlegget skal også vurdere om det er tilfredsstillende adkomst til fyringsanlegget. 

Nærmere om gebyr for gjennomføring av feiing og tilsyn med fyringsanlegg, og lokale gebyrforskrifter

Brann- og eksplosjonsvernloven § 28 annet ledd gir kommunen anledning til å gebyrlegge feie- og tilsynstjenesten, og i de fleste kommunene finansieres tjenesten gjennom gebyret. For at kommunen skal kunne innkreve gebyr, må kommunestyret fastsette en lokal forskrift om gebyr. Brann- og eksplosjonsvernloven og forskrift om brannforebygging regulerer ikke størrelsen på gebyret eller hvordan det skal innkreves. 

Kommunen kan selv bestemme om den ønsker å ha samme gebyrsats for alle eller om den ønsker å differensiere størrelsen på gebyret basert på hyppighet, type bolig og fyringsanlegg, tidsbruk eller lignende. Det kan være hensiktsmessig at innbyggerne opplever å betale noenlunde det samme for den tjenesten de mottar, men kommunen står fritt til å differensiere gebyret innenfor rammene av selvkostprinsippet. 

Det er ikke gitt noen bestemmelser i brann- og eksplosjonsvernloven eller tilhørende forskrifter om tidspunkt for fakturering av feiegebyret. Det vil imidlertid være naturlig at den kommunale gebyrforskriften innehar bestemmelser om betalingstidspunkt i tillegg til gebyrstørrelsen. De fleste kommuner krever inn gebyrene gjennom faste terminbeløp, mens enkelte kommuner sender ut gebyrfaktura etter at feiing og tilsyn er utført. Kommunen har anledning til å innkreve gebyr fra en eier også de årene kommunen ikke gjennomfører feiing og/eller tilsyn hos vedkommende.

En del kommuner regulerer mer enn det er anledning til

Den lokale forskriften om gebyr for feiing og tilsyn skal kun omhandle selve gebyret. Verken brann- og eksplosjonsvernloven eller forskrift om brannforebygging gir kommunene hjemmelsgrunnlag for å utarbeide lokale forskrifter for hyppighet eller gjennomføring av feie- og tilsynstjenesten. 

Kravene til feiing og tilsyn av fyringsanlegg er allerede regulert gjennom brann- og eksplosjonsvernloven §11 og forskrift om brannforebygging §17. Hvis kommunen trenger å utdype eller sammenstille regler eller ønsker å fremme det brannforebyggende arbeidet, anbefales dette ivaretatt gjennom kommunens veiledningsarbeid.

Selvkostprinsippet og hva kan det kreves gebyr for?

Kommunens samlede gebyrinntekter skal dekke de utgiftene kommunen har for å utføre tjenesten i tråd med selvkostprinsippet. På markedet finnes det ulike typer teknologi og verktøy, blant annet knyttet til måter å feie på, gjennomføring av tilsynet og verktøy til hjelp for å vurdere behovet for feiing og tilsyn. DSB regulerer ikke hvilke arbeidsprosesser eller fysiske og digitale verktøy kommunen benytter for utøvelse av tjenesten. Hvilke verktøy og prosesser kommunen har behov for i sitt arbeid med feiing og tilsyn med fyringsanlegg, og kostnader som dermed kan inngå i beregningen av selvkost, må kommunen selv vurdere. 

Selvkost omfatter bare kostnader som direkte eller indirekte gjelder produksjonen av tjenesten som det skal betales gebyrer for. Både driftskostnader og kapitalkostnader inngår, enten de er faste eller variable. Dette reguleres i selvkostforskriften som regulerer hvordan man beregner selvkost og hvilke kostnader og som skal, og ikke skal, inngå i selvkost. 

Selvkostforskriften forvaltes ikke av DSB, og spørsmål knyttet til beregning av selvkost må rettes til Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). KDD har utarbeidet en veileder til selvkostforskriften.