Forord og introduksjon

Like viktig som at nødhjelp blir sendt ut i en krisesituasjon, er det at det finnes et godt mottaksapparat til å ta i mot hjelpen når den kommer frem. Flere store, alvorlige hendelser, slik som Fukushima-ulykken i 2011, Deepwater Horizon-ulykken i 2010, og orkanen Katrina i 2005, har vist hvordan land som vanligvis ikke mottar internasjonal bistand ofte har vanskelig for å organisere et effektivt mottak når katastrofen inntreffer.

”Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.” (Aristoteles 384–322 f.Kr.).

Som Aristoteles påpekte er det sannsynlig at det usannsynlige skjer, og derfor er det viktig å forberede seg på ulike typer hendelser. Dette gjelder også de hendelsene som er av en slik art eller størrelse at det blir nødvendig å anmode om bistand fra utlandet.

Viktigheten av et effektivt mottaksapparat har lenge vært et tema i de store internasjonale hjelpeorganisasjonene, og i de senere år har både Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger (IFRC) og Den europeiske union (EU) utviklet retningslinjer for mottak av internasjonal bistand. Norge har vært involvert i arbeidet med å utvikle EUs retningslinjer for vertsnasjonstøtte og har jobbet aktivt for at Norge skal kunne dra nytte av det arbeidet som har pågått i Røde Kors og EU.

Som tittelen henviser til, er denne veilederen generisk. Det vil si at alle norske sektorer skal kunne bruke den som et støttedokument i arbeidet med å utarbeide eget planverk for kriseberedskap og mottak av krisehjelp. Ettersom vi aldri kan forutse hva den neste katastrofen vil bli, hvor den vil ramme eller hvem den vil involvere, er det avgjørende at norske sektorer planlegger for mottak av bistand i egen sektor. De fire prinsippene om nærhet, likhet, ansvar og samvirke som legger grunnlaget for norsk kriseberedskap vil også gjelde i en situasjon hvor mottak av assistanse fra utlandet blir aktuelt. Det er derfor viktig at hver sektor har tenkt igjennom hvilken type bistand det kan bli aktuelt å anmode om i en krisesituasjon. Det er i tillegg viktig at hver sektor vet hvordan bistand kan anmodes, er forberedt på å motta bistanden og kan håndtere den på en effektiv og forsvarlig måte. Hvilken type bistand det kan bli aktuelt å anmode om, må hver sektor lage en oversikt over basert på egne scenarioer og ROS-analyser. For de tre andre forholdene skal denne veilederen være rettledende. DSB ønsker å bidra til å skape et så robust sektor-Norge som mulig, hvor målet er at når det usannsynlige skjer, skal vi være forberedt på det. Vi håper at den generiske veilederen både oppmuntrer til og muliggjør forberedelser som hjelper oss å nå denne målsettingen.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, desember 2013.

Jon A. Lea
Direktør

Introduksjon

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har gitt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) oppgaven med å utforme et nasjonalt rammeverk for mottak av internasjonal bistand ved kriser og katastrofer i Norge, såkalt vertsnasjonstøtte.

Vertsnasjonstøtte forstås som det apparatet i sivil sektor som sikrer et godt og effektivt mottak av bistand til Norge i form av utstyr eller personell fra utlandet, i en situasjon hvor ansvarlig myndighet ikke har de nødvendige ressurser tilgjengelig for å håndtere en større hendelse og derfor anmoder om disse fra andre land.

Norge forpliktet seg til en gjennomgang av nasjonalt regelverk på den 30. internasjonale Røde Kors og Røde Kors Halvmånekonferansen i 2010. Siden den gang har et omfattende arbeid med vertsnasjonstøtte i Norge funnet sted. Arbeidet har inkludert en gjennomgang av norsk regelverk med relevans for vertsnasjonstøtte, en kartlegging av eksisterende internasjonalt rammeog avtaleverk, etablering av vertsnasjonstøtte i norsk forvaltning samt involvering av relevante sektorer i arbeidet med å utvikle et nasjonalt rammeverk. DSB ble i samarbeid med sektorene enige om at det var mest hensiktsmessig å utforme en veileder for vertsnasjonstøtte til støtte for sektorene i egen planlegging. Veilederen for vertsnasjonstøtte har tre hovedmålsettinger. For det første skal den informere om vertsnasjonstøtte og eksisterende internasjonale samordningsmekanismer og kontaktpunkt for bistand til og fra Norge. For det andre skal den bygge videre på det arbeidet som er blitt gjort med å gjennomgå nasjonalt regelverk og legge til rette for mottak og utsendelse av bistand i kriser. For det tredje skal den sammen med sektorenes egne beredskapsplaner gjøre 1 Definisjonen av vertsnasjonstøtte er basert på EUs retningslinjer for Host Nation Support (2012). mottak av assistanse fra utlandet så smidig og effektivt som mulig, slik at innkommende ressurser i en krisesituasjon så raskt som mulig kan settes inn i operativ tjeneste som en del av den nasjonale krisehåndteringen.

Som følge av de fire prinsippene for sivil krisehåndtering må hver sektor planlegge for å kunne håndtere hendelser der Norge anmoder om bistand. For å oppnå sivil krisehåndtering i tråd med våre overordnede prinsipper, er det behov for gode og helhetlige beredskapsforberedelser innenfor alle sektorer. DSB skal være en pådriver, samordner og koordinator overfor andre sektormyndigheter i dette arbeidet. Veilederen er utarbeidet på grunnlag av møter med sektorene og eksisterende avtaleverk, og skal understøtte hver myndighet eller etat med å utforme eget planverk for mottak av bistand. Veilederen skal være et levende dokument og vil bli oppdatert jevnlig i samarbeid med sektorene.

Intensjonen bak veilederen er at den skal være informativ både før, under og etter en krisesituasjon. Den skal kunne fungere som et operativt dokument, og den er derfor inndelt som følger. Først blir det kort redegjort for hva vertsnasjonstøtte er. Deretter følger en oversikt over de fire fasene av mottak av hjelp fra utlandet: anmodning, mottak, understøttelse og avslutning – samt ansvarsforhold innenfor disse. Til slutt følger et anneks som inneholder: a) et tiltakskort for vertsnasjonstøtte, b) en oversikt over Sivilforsvarets ressurser, c) en oversikt over sektorene som har vært med å utarbeide veilederen, og d) en oversikt over eksisterende avtaleverk med relevans for vertsnasjonstøtte. Det er ønskelig at veilederen for vertsnasjonstøtte inkluderes i hver sektors beredskapsarbeid og rutiner.

Om vertsnasjonstøtte

Konseptet Host Nation Support (HNS) i sivil forstand har i de senere år blitt utviklet av internasjonale organisasjoner som Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC), FNs Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) og Den europeiske union (EU). Disse har utviklet retningslinjer for mottak av bistand i form av personell eller materiell i en krisesituasjon innenfor sine arbeidsområder. Denne veilederen er utformet i tråd med internasjonale retningslinjer for Host Nation Support. På norsk kaller vi Host Nation Support ”vertsnasjonstøtte” og vi forstår begrepet som støtte til å sikre et godt og effektivt mottak av bistand til Norge i en krisesituasjon.

Vertsnasjonstøtte vil ha ulik betydning i ulike hendelser. I en storstilt søk- og redningsaksjon for eksempel, vil vertsnasjonstøtte være et konkret sett med ressurser som er organisert på en spesifikk måte. På forvaltningsnivå betyr vertsnasjonstøtte at hver sektor har tenkt igjennom hva det innebærer å anmode om bistand og hvordan egen sektor kan forenkle mottak av bistand. Forenkling kan gjøres ved å fjerne administrative eller legale hindringer samt ved å ha avklarte ansvarsforhold og kommunikasjonslinjer for krisesituasjoner. Dette avsnittet vil derfor beskrive sentral krisehåndtering, ansvarsforhold og ulike ordninger for å anmode om bistand.

De fire hovedprinsippene for krisehåndtering gjelder også ved hendelser der det oppstår behov for å be om bistand fra utlandet. Ansvarsprinsippet innebærer at den organisasjon som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Likehetsprinsippet slår fast at den organisasjon man opererer med under kriser, i utgangspunktet skal være mest mulig lik den organisasjon man har til daglig. Nærhetsprinsippet innebærer at kriser organisatorisk skal håndteres på lavest mulig nivå. Det fjerde prinsippet, samvirkeprinsippet, fastsetter at myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering. Håndtering av sikkerhetspolitiske kriser er unntatt fra nærhetsprinsippet. Ved atomulykker eller akutt forurensning har henholdsvis Statens strålevern og Kystverket et særskilt ansvar.

Den norske krisehåndteringsstrukturen er basert på disse fire prinsippene samt at den enkelte statsråd er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det saksområde vedkommende er satt til å styre. Ettersom alvorlige krisesituasjoner ofte berører flere sektorer og flere statsråders ansvarsområder, i tillegg til at tidsmomentet kan være kritisk, er det etablert en egen administrativ struktur som skal bidra til et godt samvirke og en koordinert håndtering av kriser på strategisk nivå. Strukturen for sentral krisehåndtering består av tre hovedelementer for å understøtte statsrådenes og regjeringens overordnede ansvar for at krisesituasjoner håndteres på en god måte: Utpeking av et lederdepartement, krisekoordinering gjennom Kriserådet samt støttefunksjonen Krisestøtteenheten (KSE). Ved kriser må departementene innhente situasjonsrapporter fra egne operative virksomheter, påse at operative aktører har nødvendige fullmakter samt vurdere behov for internasjonal bistand til egen sektor.

Flere direktorater og etater forvalter nasjonale kontaktpunkt eller avtaler for håndtering av spesielle hendelser. For eksempel har Statens strålevern, Kystverket og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) døgnbemannede kontakttelefoner for varsling av hendelser. Mange har også egne kanaler for å anmode om bistand fra utlandet. Et eksempel er Helsedirektoratet som forvalter Nordisk helseberedskapsavtale. Hver sektor forvalter egne beredskapsrutiner og er involvert i internasjonalt arbeid på sitt fagområde. Ved ekstraordinære hendelser hvor det blir aktuelt for den ansvarlige sektor å anmode om bistand fra utlandet vil to faktorer være avgjørende: at ansvarlig myndighet har tilstrekkelig kjennskap til hva en anmodning innebærer og at samvirke med andre relevante sektormyndigheter fungerer godt. Det er opp til hver enkelt sektor å vurdere hvilken type bistand det kan bli aktuelt å anmode om og gjennom hvilke kanaler det vil være hensiktsmessig å sende anmodningen. Videre vil det være anmodende myndighets ansvar å forvalte den anmodede ressurs på en effektiv og forsvarlig måte i samvirke med andre sektormyndigheter og etater. DSB kan fungere som en støttespiller for sektorene i anmodningsprosessen til internasjonale organisasjoner.

Et alternativ er å anmode om bistand gjennom EUs samordningsmekanisme for sivil beredskap og krisehåndtering. Samordningsmekanismen er medlemslandenes hovedverktøy for sivil beredskapsinnsats og legger til rette for bistand mellom medlemslandene og EØS-landene, og til tredjeland (land utenfor EU). Mekanismen er ment å supplere og støtte den nasjonale beredskap i forbindelse med naturhendelser eller menneskeskapte katastrofer, som terrorhandlinger, teknologiske ulykker, strålingsulykker eller miljøulykker, herunder akutt havforurensning. Samordningsmekanismen omfatter temaområdene Civil Protection og Marine Pollution, og deler av mekanismen blir administrert fra EUs Emergency Response Coordination Centre (ERCC) i Brussel. Ved en alvorlig ulykke eller katastrofe i Norge som omhandler sivilbeskyttelse, vil DSB kunne sende anmodning om hjelp fra utlandet via ERCC, som igjen vil kontakte andre lands kontaktpunkter. Ved situasjoner med stor akutt oljeforurensning (Marine Pollution) vil Kystverket kunne anmode ERCC om bistand.

I forbindelse med skogbrannen i Froland i 2008, ble franske brannslukningshelikoptre satt i beredskap etter anmodning fra Norge gjennom mekanismen. Norge har også ved flere anledninger tilbudt andre land å bidra med materiell og/eller personell ved større hendelser i utlandet. For å bistå medlemslandene med å ta imot bistand har EU utarbeidet EUs Host Nation Support retningslinjer (2012), med informasjon, sjekklister, maler og begrepsforklaringer. Et annet alternativ er å anmode om bistand gjennom Norges kanaler for sivilt beredskapsarbeid i NATO og FN. NATOs senter for katastrofehåndtering, Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC), har ved flere anledninger spilt en viktig rolle, blant annet ved koordineringen av NATO og medlemsland sin bistand til Pakistan etter jordskjelvet i 2005.

I FN er Norge involvert i FNs beredskapsteam UNDAC (United Nation Disaster Assessment and Coordination). Teamene består av personell med erfaring og kompetanse innenfor katastrofehåndtering, som kan reise ut på kort varsel. Ved større hendelser bistår UNDAC FN og lokale myndigheter i det katastroferammede landet med å fastslå behovet for bistand samt koordinering av innkommende hjelpeinnsats.

I tillegg til deltakelse i internasjonale organisasjoner, har Norge inngått flere avtaler om samarbeid og bistand med de nordiske landene. Den 5. april 2011 samlet Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island seg rundt en nordisk solidaritetserklæring. Erklæringen slår fast at det er naturlig for de nordiske landene å samarbeide i en solidarisk ånd for å møte utfordringene på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Dette gjelder særlig i møte med potensielle risikoer, herunder menneskeskapte katastrofer, digitale angrep og terrorangrep. Erklæringen slår fast at dersom et av de nordiske landene blir rammet, vil de andre landene, dersom de blir forespurt, bistå med relevante midler.
I enhver hendelse hvor det oppstår behov for å be om assistanse fra utlandet, kan fire faser identifiseres:

  1. Anmoding,
  2. Mottak, 
  3. Understøttelse, 
  4. Avslutning.

De neste avsnittene beskriver roller, plikter og ansvarsforhold innen hver av disse fasene.

1. Fase 1. Anmodning

Det første som må skje ved behov for bistand fra utlandet er at ansvarlig myndighet i Norge foretar en formell anmodning. I de fleste tilfeller vil en slik anmodning følge et fast oppsett, og rettes via faste kanaler som er etablert hos en norsk fagmyndighet. I noen tilfeller kan dette være regulert i en bilateral eller multilateral avtale, som respektive myndighet har inngått. Slike avtaler kan være mer eller mindre kjent, men i noen tilfeller er disse avtalene godt kjent hos fagmyndigheten og kanskje operasjonalisert med et fast kontaktpunkt til utenlandske myndigheter.

DSB har etablert et slikt nasjonalt kontaktpunkt for anmodning av bistand til og fra utlandet som kan bistå fagmyndighetene. DSB sitt nasjonale kontaktpunkt betjenes 24/7, og har etablert faste kommunikasjonsforbindelser og prosedyrer med NATO, EU og FN. DSB kan gjennom den nasjonale kontaktpunktfunksjonen rette anmodninger om bistand til utlandet når som helst, ikke bare via de nevnte organisasjoner, men også direkte til samarbeidende myndigheter i Europa og USA. DSB kan også være behjelpelig med å rette en anmodning om bistand til utlandet for andre fagmyndigheter dersom dette kan være hensiktsmessig. Det er likevel slik at det er ansvarlig etat/departement som anmoder om bistand i henhold til sektoransvaret. I de tilfellene hvor en sektormyndighet/ fagmyndighet selv ikke har etablert slike ordninger, kan det være hensiktmessig å ha et samarbeid med en annen myndighet som har etablert en kontaktpunktfunksjon. I så fall vil det også være hensiktsmessig å inkludere dette i eget planverk. Anmodning om hjelp fra utlandet må være forankret hos ansvarlig myndighet for krisehåndteringen og anmodningen bør normalt gå via en forhåndsetablert kanal/kontaktpunkt for slike henvendelser. I mange tilfeller vil en slik anmodning om bistand fra utlandet måtte godkjennes hos politisk ledelse. Utenriksdepartementet har generelt et overordnet ansvar for å bringe frem anmodninger om bistand til Norge, gjerne via sine utenriksstasjoner. Det kan i alle tilfeller være formålstjenelig for de fleste myndigheter å ha gjort noen praktiske forberedelser for en slik anmodning om bistand. Et utkast med et fast oppsett og faste punkter kan være et godt utgangspunkt og et slikt utkast må gjerne følge med som vedlegg i sektorens eget planverk. Ulike behov krever ulik grad av spesialisert informasjon i en anmodning. Vurder nøye hva slags type assistanse/ressurser det er mest sannsynlig å be om fra utlandet ved en krise som kan ramme din sektor. DSB kan konsulteres med tanke på hvilke ressurser som kan oppdrives i utlandet. Den enkelte fagmyndigheter i Norge har likevel de beste forutsetninger for å planlegge dette godt. Generelt så ønsker mottakerland av en anmodning en så detaljert beskrivelse av behovene som mulig. En nærmere spesifisert liste over mulige momenter til en anmodning finnes i EUs Host Nation Support retningslinjer.

I visse situasjoner vil også Hovedredningssentralen (HRS) være en kanal for å be om slik bistand fra utlandet. Ved hendelser der det er akutt fare for menneskeliv (dvs. redningstjeneste) kan HRS eller lokal redningssentral (LRS) ved behov be om bistand direkte fra andre lands redningssentraler i henhold til gjeldende avtaler og prinsipper. Ansvaret for redningstjeneste skal fortsatt ligge til HRS/LRS. Imidlertid kan det inntreffe hendelser som har mer preg av en stor krise/katastrofe og som strekker seg utover det akutte, og som kan komme som en forlengelse av en redningsoperasjon. Da vil vertsnasjonstøtte kunne være aktuelt for å ivareta den internasjonale bistanden og det vil også kunne være aktuelt å trekke inn andre enn de tradisjonelle aktørene innen redningstjenesten. Det samme vil være gjeldende innenfor en sektor som f. eks. oljevernberedskap hvor ansvaret tilligger Samferdselsdepartementet/Kystverket. Anmodning om bistand fra utlandet vil gå gjennom de etablerte kanaler denne sektoren har ansvaret for.

2. Fase 2. Mottak

Når anmodningen om bistand fra utlandet er sendt, bør det vurderes om mottaket av denne bistanden vil kreve ekstra ressurser på norsk side. Dersom det er behov for understøttelse i forbindelse med mottak av bistand, rettes anmodning om vertsnasjonstøtte til sivilforsvarsdistriktet, som har en døgnkontinuerlig vaktordning. DSB eller Hovedredningssentralen (HRS) vil i praksis være rette myndighet til å rekvirere HNS bistand fra Sivilforsvaret.

All krisehjelp fra utlandet som Norge ber om – det være seg personell, materiell eller andre typer ressurser – omfattes av unntaksbestemmelser (visumfritak, karantenelettelser, tollbestemmelser) fra gjeldende lovverk slik at krisehjelpen blir effektiv. Grensepasseringer/tollsted skal etterstrebe en rask og smidig ekspedisjon av all krisehjelp som skal inn i Norge. Særskilte unntaksbestemmelser gjelder for innførsel av redningshunder, medisiner, våpen, teknisk utstyr og visse andre objekter. Det enkelte tollsted har oversikt over – og forvalter dette regelverket. Ved mottak av hjelp via sjø eller luft, vil de samme unntaksbestemmelsene (anløps- og landingstillatelser) gjelde. Til tross for at nødhjelpsutstyr i slike tilfeller vil kunne fritas for toll og avgifter vil varene måtte ekspederes ved innførsel. Dette vil kunne utgjøre en forsinkende faktor og krever samtidig innpassering over betjent tollsted mellom kl. 08.00–15.30. God dialog med det enkelte tollsted er derfor påkrevet for å gjøre innførselen så smidig som mulig.

Det aktuelle grensepasseringssted skal i forkant ha mottatt varsel fra sektormyndighet eller DSB om hva slags type bistand som er på vei, samt estimert tidspunkt for ankomst. Dersom bistanden har vært innom transittland på vei til Norge, kan dette ha betydning for mottaket på norsk grense. Slike forhold kan være krevende og krever god dialog mellom anmodende myndighet, DSB og Tollvesenet. Der det er behov for politiledsagelse må politiet kontaktes for å sikre at transporten kommer trygt frem. I et slikt tilfelle vil Vegtrafikksentralen være sentral som videreformidler. En slik rutine er avklart med Vegtrafikksentralen og Politidirektoratet. Dersom det er behov for generell ledsagelse kan Sivilforsvaret bistå med dette. Her kan også Forsvaret bistå ved behov. DSB kan ved behov ivareta nødvendig kommunikasjon mellom Forsvaret og aktuell myndighet. Det er viktig at hver sektor har planlagt for hvilke hensyn som vil kunne være av betydning for innførsel av bistand relevant for sektorens egne scenarioer. Deretter bør sektoren sette seg inn i eksisterende regelverk som kan føre til hindringer i en krisesituasjon samt vurdere mulige løsninger i eget planverk.




3. Fase 3. Understøttelse

Flere sektorer har veletablerte sektorspesifikke kanaler for å be om assistanse fra utlandet, og vil kunne være rene rekvirenter av vertsnasjonstøtte via DSB uten at selve anmodningen om krisehjelp går fra DSB. Kontaktpunktet til DSB bør likevel varsles om alle utenlandske bistandsanmodninger ved en krise.

Avhengig av hvilken situasjon og hvilken type bistand som er anmodet, bør mottaks- og understøttelsesapparatet vurderes. Uansett om bistanden som anmodes er satellittfoto eller redningspersonell og tunge kjøretøy, er det viktig at støtteapparatet er tilpasset bistanden og at nødvendige forhåndsregler er tatt for å unngå unødvendige hindringer eller forsinkelser i mottaket eller i iverksettelsen. I en reell situasjon vil det være begrenset tid til å utføre slike oppgaver, og det anbefales derfor at hver sektor planlegger for scenarioer hvor det kan oppstå hindringer med å nyttegjøre seg den anmodede ressurs, og gjør seg kjent med hvordan slike hindringer kan omgås.

Dersom det er snakk om å ta i mot flere grupper utenlandsk innsatspersonell anbefales det å opprette et mottakssenter samt å utnevne en koordineringsfunksjon og/eller kontaktperson mellom rekvirerende myndighet og innkommende personell. I forbindelse med mottak av utenlandsk personell i øvelser, har DSB benyttet seg av funksjoner som er vanlige i internasjonale krisehåndteringsoppdrag. To nyttige HNS-funksjoner er å opprette et mottaks- og avreisesenter (RDC) som håndterer logistikk og registrering av innkommende personell, og å sette inn en HNS liaison som fungerer som bindeledd mellom norske myndigheter og innkommende personell. Hvordan disse funksjonene kan organiseres og operasjonaliseres blir forklart i nærmere detalj i de neste to avsnittene.

Sivilforsvarets rolle ved en hendelse som krever assistanse utenfra

Sivilforsvaret er utpekt som den primære aktøren som skal bistå utenlandske ressurser som kommer til Norge. Dette er gjort fordi Sivilforsvaret har tverretatlig forsterkning som sin primæroppgave nasjonalt og vil være den ressursen norske myndigheter og sektorer raskt kan påkalle ved behov for hjelp til å motta ressurser utenfra under en krise. Sivilforsvarets kan med sin distriktsinndeling tilby en landsdekkende ressurs for mobil og fleksibel støtte.

Når situasjonen tilsier at det vil være behov for bistand kan distriktssjef i Sivilforsvaret iverksette aktivering av ressurser, uavhengig av hvorvidt det kommer en formell bistandsanmodning. Bistand fra Sivilforsvaret skal øke yteevnen til nød- og beredskapsetatene ved uønskede hendelser, som representerer et skadeomfang utover det disse etatene er dimensjonert for å håndtere.

I et HNS-perspektiv vil det være ved å påta seg administrative og logistikkmessige oppgaver som understøtter de utenlandske ressursene på en slik måte at de kan konsentrere seg ene og alene om oppdraget. Sivilforsvaret kan blant annet bidra med logistikkstøtte, sambandstjenester og kommunikasjonsstøtte, forlegning og forpleining. Omfang og varighet av innsats vurderes av bistandsanmoder i samarbeid med distriktssjef. Dersom det skal opprettes et mottakssenter for utenlandsk innsatspersonellet gjøres dette av Sivilforsvaret eller eventuell annen hjelpeorganisasjon på stedet. Det er anbefalt at RDC følger prinsippene og retningslinjene som ligger til grunn for å kunne motta utenlandsk personell. Den som anmoder om krisehjelp fra utlandet vil også ha ansvar for sikkerheten til personell og andre ressurser så lenge de befinner seg på norsk territorium. Den rekvirerende sektor plikter å vurdere alle sikkerhets – og risikoaspekter under kriseinnsats på lik linje som med nasjonale ressurser og personell. For øvrig vil norske sivilrettslige prinsipper gjelde for de utenlandske mannskapene under deres opphold i Norge. Normalt vil de utenlandske mannskapene være fullforsikret for innsats via deres respektive hjemland, men dette er et spørsmål som må avklares med hvert enkelt land i forkant av et mottak.

HNS liaison

DSB forvalter en gruppe norske EU-eksperter med variert erfaring fra internasjonal innsats under kriser og katastrofer. Et knippe av disse ekspertene vil kunne tilbys som HNS liaison til den som rekvirerer vertsnasjonstøtte fra DSB. Liaisonen bør i så fall fungere som et bindeledd mellom de internasjonale aktørene og norsk innsatsledelse, herunder Sivilforsvaret som ansvarlig for mottak, logistikk, etc. Liaisonen vil kunne ivareta oppgaver som mottakelse av utenlandsk personell og situasjonsoppdatering (underveis) ved den aktuelle grensepassering. Liaisonen har god systemforståelse og kan lette kommunikasjonen mellom aktørene og bidra til rask inntreden og god integrering av utenlandske ressurser i lokal redningssentral (LRS) og/eller innsats. Liaisonen kan også bistå i oppdragets siste fase med å gjennomføre en kontrollert avslutning av innsats fra utenlandske mannskaper. Det vil utvikles en egen prosedyre for liaisonene i forkant. Liaisonfunksjonen er ment som et tilbud til den sektor som ber om krisehjelp. Alle sektormyndigheter med et spesifikt beredskapsansvar bør utpeke en kontaktperson som skal ha et særskilt ansvar ved mottak av hjelp fra utlandet. Denne rollen bør fylles der hvor ansvaret for beredskap vanligvis ligger innen sektoren.

Forsvarets rolle ved en hendelse som krever assistanse utenfra

Sivile myndigheter kan be om bistand fra Forsvaret som en del av det sivil-militære samarbeidet innenfor totalforsvarskonseptet. Forsvaret rår over mange typer ressurser og vil kunne støtte med spesialkompetanse innenfor en rekke områder. Dette er formalisert gjennom bistandsinstruksen om Forsvarets bistand til politiet, sivil-militære samarbeidsavtaler og ”Beredskapssystemet for Forsvaret (BFF)”. Forsvarets rolle vil være å supplere en sivil innsats etter anmodning, innenfor rammen av Forsvarets tilgjengelige ressurser. Den militære bistanden vil bli koordinert og ledet av Forsvarets operative hovedkvarter, men den offentlige myndighet som mottar bistand vil ha den overordnede ledelse av operasjonen og gir nødvendige retningslinjer for bistanden.

4. Fase 4. Avslutning

Når oppdraget skal avsluttes er det særlig to forhold som er av betydning. Det første er hvordan eventuelt medbrakt utstyr blir tatt hånd om, den andre er hvordan hjemreisen til eventuelle utenlandske innsatsstyrker blir organisert.

Avslutningen på oppdraget blir iverksatt når ansvarlig myndighet anser situasjonen som under kontroll og vurderer at innsatsen til utenlandsk innsatspersonell eller utstyr ikke lenger er påkrevet. I denne fasen vil utstyr bli returnert til hjemlandet i den grad det lar seg gjøre. Dersom utstyr blir satt igjen i Norge, må dette tas hånd om av ansvarlig myndighet eller etat. Dette er særlig aktuelt dersom utstyret det er snakk om utgjør en trussel i seg selv.

Dersom utenlandsk personell har vært i innsats, anbefales det at kontaktperson / HNS liaisonen viderefører sin rolle som et bindeledd mellom utenlandsk personell og norske myndigheter i denne fasen. HNS liaisonen kan formidle viktig informasjon mellom norske myndigheter, enhetslederne og eventuelle nasjonale points of contact (PoC) i forvaltningen til de medvirkende landene om hvordan hjemreisen skal foregå. Nøkkelpunktet er at HNS liaisonen opprettholder kontakten med enhetslederen for hver gruppe med innsatspersonell og at enhetslederen melder fra til HNS liaisonen når gruppen passerer ut av norsk territorium. I tillegg skal det aktuelle tollsted varsle INT@dsb.no og rekvirenten av HNS når det utenlandske personellet krysser grensen ut av Norge etter endt innsats. På denne måten har man opprettet en sikkerhetsmekanisme i henhold til grensepasseringen ut av landet. Dette er et viktig punkt fordi rekvirenten kan holdes ansvarlig for det innkommende mannskapet så lenge de opphoder seg i landet.

5. Vedlegg - se PDF

Veileder for vertsnasjonstøtte i Norge (Host Nation Support). pdf

Lukk