Det er utarbeidet en rekke veiledninger av Kommisjonens arbeidsgruppe ”PRESSURE”, hvorav mange er oversatt til norsk, for å oppnå en ensartet anvendelse av forskrift/direktiv innenfor EØS-området.Det felles europeiske regelverket er en del av arbeidet med fjerning av tekniske handelshindringer som er utformet under den nye og globale metode for teknisk harmonisering og standardisering. Petroleumstilsynet (Ptil) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har utarbeidet en rekke forklaringer og veiledninger til enkelte bestemmelser i forskrift om trykkpåkjent utstyr. .
Virkeområde
Virkeområde, definisjoner og forklaringer til § 2 og § 3. Forskriften gjelder for konstruksjon (design) og produksjon av utstyr og enheter med et trykk høyere enn 0,5 bar og inneholder åtte vedlegg som er en del av forskriften.
Forskriften gjelder også i petroleumsvirksomheten til havs, men med enkelte unntak gitt i vedlegg 8.
Trykkpåkjent utstyr inkluderer beholdere, rørsystemer, sikkerhetstilbehør og trykkpåkjent tilbehør og enheter, og er definert i § 3 i forskriften.
Eksempler på enheter i henhold til forskriften er fordampningsanlegg i prosessindustrien, kjelanlegg, kuldeanlegg, trykkluftanlegg, autoklaver, bærbare håndslukkere, flasker for pusteutstyr, mv.
Forskriften omfatter ikke sammenføyning av trykkpåkjent utstyr på monteringssted(er) som skjer under brukerens ansvar (ansvar for sveisearbeid), som for eksempel av industrielle installasjoner. I slike tilfeller vil andre regelverk for installasjon og bruk av trykkpåkjent utstyr gjøres gjeldende. Trykkpåkjent utstyr, som for eksempel beholdere og varmevekslere, som leveres til en slik installasjon skal ha CE-merking.
Tekniske krav - grunnleggende sikkerhetskrav
Trykkpåkjent utstyr og anlegg må tilfredsstille de grunnleggende sikkerhetskrav som er gitt i vedlegg 1.
De grunnleggende krav innebærer en vurdering av nødvendig styrke, bestemmelser for sikker håndtering og drift.
Kravene er funksjonelle og er begrenset til de krav som framgår av forskriften. Dette innebærer en viss frihet til å velge tekniske løsninger. Bruk av harmoniserte standarder er frivillig, men ved å bruke en slik standard forutsettes forskriftens krav oppfylt. Dokumentasjonsprosedyrene er enklere når en harmonisert standard er brukt.
Ved bruk av ikke harmoniserte standarder må det foretas en vurdering for å sikre at de grunnleggende krav er oppfylt.
Klassifisering av trykkpåkjent utstyr
Inndeling av væsker og gasser etter farlighetsgrad i § 22. Trykkpåkjent utstyr som er omhandlet i kapittel 3 klassifiseres i kategorier etter risiko. Dess høyere risiko, jo høyere kategori. Væsker og gasser deles inn i to grupper avhengig av farlighetsgrad, hvor gruppe 1 er farlige fluider og gruppe 2 er ikke farlige fluider.
Med farlige fluider forstås stoffer og preparater som er definert i ”Forskrifter om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier” av 16. juli 2002, § 3.
Gruppe 1
Denne gruppen omfatter fluider definert som:
- eksplosiver
- ekstremt brannfarlig
- meget brannfarlig
- brannfarlig
- meget giftig
- giftig
- oksiderende (brannfremmende)
Gruppe 2
Omfatter alle andre fluider enn de som er nevnt ovenfor, blant annet damp, hetvann, luft, nitrogen, halogenerte hydrokarboner, karbondioksid, blandinger av forannevnte gasser mm.
Sammendrag av produktklassifisering og henvisning til relevante diagrammer
Inndeling i kategorier
Trykkpåkjent utstyr som omhandles i kapittel 3 i forskriften, klassifiseres i kategorier i samsvar med vedlegg 2, jo større risiko, desto høyere kategori. I kategori 1 foretar produsenten selv all samsvarsvurdering, mens for kategoriene II, III og IV blir et teknisk kontrollorgan involvert på en eller annen måte.
For å kunne identifisere hvilken kategori det trykkpåkjente utstyret faller inn under, må produsenten identifisere:
- Type utstyr – for eksempel LPGbeholder/dampkjel/rørsystem
- Tilstand for fluid - gass eller væske
- Fluidgruppe – gruppe 1 eller gruppe 2
Klassifiseringen skjer med henblikk på den foran nevnte gruppeinndeling samt trykk og volum (for rørledning diameter). De minst farlige beholderne, som kalles ”§ 18-utstyr”, er unntatt fra forskriftens grunnleggende krav i henhold til denne spesialregelen. I henhold til denne paragrafen skal det trykkpåkjente utstyret konstrueres og bygges i samsvar med god ingeniørpraksis som gjelder i vedkommende medlemsstat. Vær oppmerksom på at dette utstyret ikke skal CE-merkes.
Samsvarsvurdering, CE- merking m.m
Samsvarsvurdering kan gjøres i henhold til flere moduler. Hvilken modul som skal anvendes og derved omfang av kontroll og prøving er avhengig av type medium og trykk multiplisert med volum (P x V). Dette produktet gir uttrykk for energiinnholdet i beholder. Det er fire kategorier, hvor kategori I innebærer minst risiko, og IV størst.
Hvilke moduler som kan brukes er for de enkelte kategorier angitt i vedlegg 2 i forskriften.
Før trykkpåkjent utstyr markedsføres og settes ut på markedet, skal produsenten sørge for at det utføres en samsvarsvurdering i henhold til en av de beskrevne prosedyrer i vedlegg 3. En samsvarsvurdering avsluttes med en ferdigkontroll i henhold til pkt.3.2 i vedlegg 1, som bl.a. går ut på dokumentkontroll og trykkprøve. Hvis det utføres en samsvarsvurdering av en enhet skal sikkerhetsutstyret funksjonsprøves før enheten (anlegget) settes i drift, jf. pkt.3.2.3 i vedlegg 1.
CE-merking
Trykkbeholdere, rørsystemer, kjeler mv. skal ha CE-merking i henhold til § 33 med de unntak som er gitt i forskriften. CE-merke og identifikasjonsmerket til det tekniske kontrollorganet skal påføres utstyret. Kontrollorganets identifikasjonsnummer påføres vanligvis etter CE-merket.
Dersom utstyret er underlagt flere direktiver, skal alle direktivene/forskriftene nevnes.
Hvis det trykkpåkjente utstyret også omfattes av andre forskrifter/direktiver, som dekker andre aspekter enn trykk og som foreskriver CE-merke, skal CE-merke indikere at utstyret også samsvarer med bestemmelsene i disse forskrifter/direktiver. Det vil si at CE-merkede produkter skal antas å være lovlige og kan derfor selges overalt innen EØS-området.
CE-merket er ikke noe garantimerke eller kvalitetsmerke. Det har i praksis karakter som et ”pass”, og skal være en bekreftelse på at kravene i forskriften er tilfredsstilt.
Europeisk materialgodkjennelse i § 29 - EAM
Denne godkjenningsordningen tar for seg godkjenning av materialer som ikke er dekket av de harmoniserte standarder. Godkjenningen skal gis av et teknisk kontrollorgan som er spesielt utpekt for denne type godkjenninger. Det tekniske kontrollorganet skal varsle Kommisjonen og de andre medlemslandene om en slik godkjenning som igjen har en tidsfrist på 3 måneder å uttale seg på.
Språk i dokumentasjon
Samsvarserklæring skal være på et av de offisielle språk i EØS-området, jf. § 28. Markedskontrollmyndigheten kan kreve at samsvarserklæring oversettes til det nasjonale språk.
Bruksanvisning skal være på norsk, jf. § 19 tredje ledd og arbeidsmiljølovens § 17. Bruksanvisning skal godkjennes av det tekniske kontrollganet som gjennomfører samsvarsvurderingen og er en del av de grunnleggende sikkerhetskrav.