Innhold
§ 6-5 Materiell til bruk ved akutt forurensning og andre
ulykker
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap kan gi pålegg om anskaffelse av
nødvendig utstyr til bruk ved akutt forurensning og andre ulykker.
Kommunen skal sørge for nødvendig beredskap for innsats mot akutt forurensning i henhold
til lov om forurensning av 13. mars 1981 nr. 6 (Forurensningsloven) § 43 (kommunal og statlig
beredskap).
Denne beredskapsoppgaven er tillagt brannvesenet i henhold til brann- og
eksplosjonsvernloven § 11 f. Det følger av forurensningsloven at brannvesnene aksjonerer på
vegne av kommunen.
Den kommunale beredskapen mot akutt forurensning ivaretas gjennom et landsdekkende
interkommunalt samarbeid i 34 regioner (IUA-regioner), bygget opp omkring
vertskommuner/vertsbrannvesen. Beredskapen mot akutt forurensning i den enkelte IUA-region skal
dokumenteres i en beredskapsplan for den enkelte region.
Vertskommunen skal assistere de øvrige kommunene og ha tyngre utrustning som omfatter
utstyr for bl.a bekjempning, begrensning, rekondensering, nøytralisering og oppsamling.
Kommunene må utstyre personell med verneutstyr for de ulike innsatssituasjonene, jf. §
6-2.
Utrustningen i det enkelte brannvesen og vertsbrannvesen skal baseres på en
risikovurdering. SFT og DBE har i samarbeid utarbeidet en anbefaling for utstyr til den
interkommunale beredskapen mot akutt forurensning.
Organisering, utstyr og innsats er beskrevet i IUA-regionenes
beredskapsplaner.
Brannvesenet bør også ha eller ha tilgang til, relevant utrustning for å bistå i
akuttfasen ved andre typer ulykker.
§ 6-4 Særskilt utrustning til bruk ved ulykker med
personskade
Brannvesenet skal disponere egnet utstyr til redningsinnsats ved ulykker,
herunder førstehjelps- og frigjøringsutstyr. Alternativt kan kommunen inngå avtale med
annet brannvesen eller annen beredskapsenhet om slik redningsinnsats innenfor kommunens
geografiske ansvarsområde.
Brannvesenet skal kunne unnsette, og om nødvendig frigjøre, personer som er kommet til
skade ved ulykker. Brannvesenet skal kunne gi nødvendig førstehjelp til de skadede.
Det anbefales at innsatstiden for ankomst med redningsutstyr til trafikkuhell maksimalt
er 30 minutter. Innsatstiden gjelder også når det er inngått samarbeidsavtale. På steder med
svært lav risiko for trafikkuhell kan lengre innsatstid aksepteres.
Ved utrykning med redningsutstyr er det nødvendig at brannbil også rykker ut samtidig
for bl.a å sikre at brann ikke oppstår på skadestedet. Der samarbeidsavtaler er inngått, må det
fremgå av avtalen hvordan utrykningen skal foregå.
For å ha en tilfredsstillende beredskap ved trafikkulykker, må brannvesenet minimum være
utstyrt med hydraulisk frigjøringsutstyr. Utstyret må omfatte spreder, saks, evt. sylinder og
nødvendig driftsaggregat. På steder med lav risiko for trafikkuhell kan den hydrauliske pumpen
være manuell.
I tettsteder med større sannsynlighet for trafikkuhell bør brannvesenet også ha
tilleggsutstyr. Slikt tilleggsutstyr kan være løfteputer, skolinger, trekiler, vinsj/talje,
sikringsstropper, lysutstyr, skumleggingsutstyr og førstehjelpsutstyr som båre,
førstehjelpsveske og oksygenbeholder.
Om vinteren kan det være behov for varmetelt da frigjøring kan ta lang tid.
Rutiner for frigjøring bør utarbeides i samarbeid med helsevesenet slik at etatene er
enige om hvilke redningsprinsipper som skal legges til grunn, for eksempel såkalt
”hurtigfrigjøring”.
§ 6-3 Alarmerings- og sambandsutstyr
Nødalarmeringssentral skal disponere utstyr for mottak av meldinger om brann- og
andre ulykker og utstyr for direktealarmering av innsatspersonell i brannvesenet i hele
regionen.
Alle kommuner skal ha utstyr for formidling av alarmmeldinger fra
nødalarmerings-sentralen og direkte til innsatspersonellet.
Brannvesenet skal disponere utstyr for det samband som er nødvendig for effektiv
innsats, herunder også samband med øvrige nødetater på skadested.
Utrustning i nødalarmeringssentralen
Utstyret i nødalarmeringssentralen skal fungere slik at operatøren kan snakke direkte
med innsatsenheten. Overføring av data mellom innsatsenheten og nødalarmeringssentralen skal
være mulig.
Utstyret skal ivareta følgende funksjoner:
mottak av alarmer
opprinnelsesmarkering
alarmering av innsatspersonell inkl. reservealarmering
feilovervåking
oppsett av samband (telefon/radio)
videreformidling av individanrop til/fra nødalarmeringssentralen
måle-/styrefunksjoner
testinformasjon
lagring av informasjon og samtaler
Reservealarmeringsutstyret skal kunne utalarmere innsatsstyrkene i hele
brannvernregionen og dette skal testes.
Alarmeringsutstyr
Primært skal ledere og personell i brannvesen som utfører oppgaver utenfor
brannstasjonen, alarmeres med radio eller tilsvarende utstyr.
Mobiltelefon kan ikke benyttes til alarmering av personell og ledere i brannvesenet.
Utstyr for utkalling i brannvesenet
Radio eller tilsvarende utstyr for utkalling av ledere og personell i brannvesenet skal
aktiveres fra nødalarmeringssentralen.
Radio eller tilsvarende utstyr med tale eller display anbefales, slik at
nødalarmeringssentralen kan formidle direkte til innsatspersonellet hva innsatsen gjelder.
Radio eller tilsvarende utstyr, som kan være personsøker, bør bæres av alt personell i
brannvesenet, også personell som har vaktfri, se under § 5-3.
Personsøkere som benytter offentlig telenett tillates ikke brukt som utstyr ved
utalarmering av innsatspersonell.
Bærbart radioutstyr
Hvert brannvesen skal ha tilstrekkelig antall radiosett i forhold til den innsatsen som
kan forventes.
Slike radiosett bør i tillegg til brannvesenets arbeidsfrekvens(er) være utstyrt
med:
redningsfrekvensen
skogbrannfrekvensen
nabobrannvesens arbeidsfrekvens, spesielt når samarbeidsavtaler eller
bistand-savtaler er inngått
aktuelle frekvenser som er avsatt til bruk i forbindelse med akutte
forurensningsuhell
Radioutstyr i utrykningskjøretøy
I ethvert utrykningskjøretøy bør det være radioutstyr som minst dekker behovet for
samband med nødalarmeringssentralen, utrykningsleder og overordnet vakt, se under §§ 4-6 og
4-7.
§ 6-2 Personlig vern
Personell i beredskapsstyrke skal ha nødvendig personlig verneutstyr for de
oppgaver de forventes å bli stilt overfor, og være fortrolig med utstyrets muligheter og
begrensninger.
Røykdykkere og kjemikaliedykkere skal ha fullstendig åndedrettsvern, bekledning
og utrustning som muliggjør sikker og effektiv innsats. Ved forgiftningsfare skal
åndedrettsvern med overtrykk benyttes.
Ved anskaffelse av personlig verneutstyr skal det kun velges utstyr som er
produsert og omsatt iht. gjeldende regelverk.
Kommunen har som arbeidsgiver ansvaret for å tilrettelegge arbeidet slik at
arbeidstakernes sikkerhet er ivaretatt. Brannsjefen må som arbeidsgiverrepresentant sørge for at
personellet har nødvendig personlig verneutstyr for de oppgaver de forventes å bli stilt
overfor.
Personellet må gjennom instrukser og øvelser gjøres fortrolig med utstyrets muligheter
og begrensninger. Har kommunen etablert røykdykker- og kjemikalieberedskap, må dette personellet
utstyres med fullstendig åndedrettsvern og annen nødvendig utrustning. Valg av verne-utstyr er
nærmere beskrevet i Veiledning for røyk- og kjemikaliedykking.
Direktoratet vil gjøre oppmerksom på at røykdykking og kjemikaliedykking er to vidt
forskjellige innsatser som krever forskjellig verneutstyr, opplæring, øvelse og
vedlikehold/utskifting av utstyr.
Brannvesenets virksomhet faller inn under lov om arbeidsmiljø av 4. februar 1977,
(arbeids-miljøloven) med forskrifter. Arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter skal blant
annet sikre arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en
verneteknisk, yrkeshygienisk og velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den
teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.
Personlig verneutstyr produsert etter 1. juli 1995 skal tilfredsstille kravene i
forskrift om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr. Dette medfører
blant annet sertifisering av produktene utført av teknisk kontrollorgan, og utstyret skal være
merket med det europiske godkjenningsmerket CE. CE-merket er beviset for at produktet
tilfredsstiller kravene i anvendt forskrift. CE-merket utstyr kan markedsføres fritt innen
EØS-området.
DBE-godkjent utstyr som har vært omsatt fram til 1. juli 1995 vil kunne brukes hvis
utstyret fortsatt opprettholder opprinnelig foreskrevet beskyttelsesnivå, og det ikke foreligger
andre begrensninger.
§ 6-1 Utrustning til brannbekjemping og
ulykkesinnsats
Brannvesenet skal disponere egnet og tilstrekkelig utstyr med høy driftssikkerhet
til innsats ved de branner og ulykker som kan forventes, herunder transportmidler,
pumper, slanger og annet slokkeutstyr, samt utstyr til bruk ved akutt
forurensning.
I områder hvor tilstrekkelig vann til brannslokking ikke umiddelbart kan skaffes
til veie, skal brannvesenet medbringe vann til slokking.
Brannvesenets utstyrsbehov vil alltid henge direkte sammen med hvilken risiko og
sårbarhet som finnes i innsatsområdet.
Alt personell som settes inn i innsats, må ha tilstrekkelig verneutstyr, nødvendig
materiell og slokkemidler for sikker innsats. Ut over dette er det de lokale behov som avgjør
omfang og type utstyr.
Det er kommunestyrets ansvar å sørge for at brannvesenet tilføres tilstrekkelige midler
til anskaffelse av nødvendig utstyr. Slokkemiddelressursene skal stå i forhold til aktuell
risiko og sårbarhet.
Internkontrollrutiner i brannvesenet skal sikre dokumentasjon som viser at utstyr holdes
vedlike.
Når risikoobjektene er kartlagt, jf. §§ 1-1 og 2-4, vil eksempelvis anskaffelse eller
oppgradering av kjøretøyer, pumper, slangemateriell, armatur og vannledningsnett henge nøye
sammen med tilgjengeligheten på slokkevann.
Brannsjefen må kartlegge hvilke slokkevannressurser som er tilgjengelig i alle deler av
innsatsområdet, eventuelt etter praktiske vannmengdemålinger. Det bør også, eventuelt gjennom
scenarier, vurderes om vannmengdene er tilstrekkelige ved branner av ulikt omfang i ulike
risiki. Der praktiske måleresultater ikke samsvarer med behovet som oppstår gjennom scenariene,
bør det foretas ulike hydrauliske beregninger av vannledningsnettet med sikte på oppgradering av
kapasiteten.
Tilgjengelig eller manglende slokkevannforsyning, samt bruk av brannvesenets
stigemateriell som alternativ rømningsvei må dokumenteres, jf. § 2-4.
Forpliktelsen ved å akseptere brannvesenets høyderedskap som alternativ rømningsvei må
dokumenteres jf. § 2-4.
For de brannvesen hvor personell ikke har fått nødvendig brannfaglig opplæring, er det
utarbeidet et vedlegg 4 som inntil videre kan brukes som parameter i arbeidet med å vurdere om
utstyr, vannforsyning osv. er tilstrekkelig i forhold til kartlagte risiki. I ethvert brannvesen
bør det foreligge dokumentasjon som viser at slike vurderinger er gjort.
Alle forhold som vedrører tankbil er beskrevet under § 5-5.