– Kommunesektoren speler derfor ei avgjerande rolle i klimaarbeidet, og Fylkesmannen er bindeleddet mellom kommunane og staten, seier DSBs direktør Jon A. Lea til direktoratets eksterne magasin Samfunnssikkerhet.
På Fylkesmannsmøtet som startar i dag presenterar Lea en rapport om Fylkesmannens klimaarbeid. Rapporten tek for seg ulike utfordringar i verksemda til Fylkesmannen. Ein spenningsdimensjon er avveginga mellom omsynet til lokalt sjølvstyre og lokale prioriteringar på den eine sida og krav og forventningar som følgje av nasjonal politikk på den andre sida.
Fylkesmannen (FM) er regional sektormyndigheit og samordnar av statlege
aktivitetar retta mot kommunane. Derfor er Fylkesmannen ein viktig aktør i arbeidet med nasjonal klimapolitikk. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap (DSB) er fagmyndigheit for beredskapsarbeidet til Fylkesmannen. I samarbeid med Statens forureiningstilsyn (SFT) og Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE) Direktoratet for naturforvaltning (DN) og fylkesmennene har DSB utarbeidd ein rapport som tydeleggjer klimaarbeidet til Fylkesmannen.
– Det er Fylkesmannen sin jobb å formidle nasjonal politikk til kommunane, seier direktør i DSB Jon A. Lea, som meiner kommunane på mange måtar er viktige i arbeidet med klimatilpassing. Regjeringa sitt arbeid med klimapolitikk må setjast i verk i kommunane; staten legg føringar og premissar som skal gjennomførast lokalt. Kommunesektoren speler derfor ei avgjerande rolle i klimaarbeidet, og fylkesmannen er bindeleddet mellom kommunane og staten. Gjennom fylkesmannsinstruksen har FM ei regional samordningsrolle, og Fylkesmannen skal bidra til at nasjonal politikk blir omsett til lokale mål og tiltak.
Rapporten «Fylkesmannens klimaarbeid» tek for seg ulike utfordringar i verksemda til Fylkesmannen. Ein spenningsdimensjon er avveginga mellom omsynet til lokalt sjølvstyre og lokale prioriteringar på den eine sida og krav og forventningar som følgje av nasjonal politikk på den andre sida.
– Fylkesmannen skal berre sjå etter at nasjonale omsyn og krav blir følgde opp, poengterer Lea. Dersom kommunane ikkje tek tilstrekkeleg omsyn til klimautfordringane i planarbeidet sitt, kan Fylkesmannen fremme motsegn. Fylkesmannen må sikre at avvegingane mellom ulike interesser er forankra i statlege styringssignal. Klimaendringane gir truleg eit varmare og våtare klima med hyppigare ekstremvêr. Det fører til store konsekvensar for både miljø og samfunn. Direktøren i DSB meiner at kommunane har det apparatet som trengst. Han understrekar likevel at alle kan bli betre, og at det er ei viktig oppgåve for mellom anna Fylkesmannen å støtte kommunane i tilpassingsarbeidet.
– Norske kommunar gjer gjennomgåande ein god jobb med samfunnstryggleik, også når det gjeld klimautfordringane, synest Lea. Men, legg han til, det er enda viktigare å vere føre var enn tidlegare. Ikkje fordi klimatruslane er verre eller skumlare, men fordi konsekvensane er større.
– Det vi tidlegare omtalte som 100-årsflaum, kan om kort tid vere 10-årsflaum, forklarer Lea. Naturen skiftar karakter, vêret blir annleis – det gir nye problemstillingar som må løysast lokalt. Det same gjeld kritisk infrastruktur. Infrastrukturen er den same som tidlegare, men det er meir kritisk dersom han fell bort, fordi samfunnet er så mykje meir avhengig av straum og IKT.
For å styrkje beredskapen på lokalt nivå har regjeringa føreslått å innføre kommunal beredskapsplikt.
– Kommunane har i dag lovpålagde krav til beredskap på ulike sektorområde, men det ligg ikkje føre nokon krav som pålegg kommunane å sjå heile beredskapsarbeidet i samanheng, fortel Jon Lea. Det betyr at kommunane skal gjennomføre overgripande risiko og sårbarheitsanalysar (ROS) for å kartleggje fareforhold, og at ROS-analysen skal leggjast til grunn for arbeidet kommunen gjer med samfunnstryggleik og beredskap. I tillegg blir kravet til ROS-analysar ved arealplanlegging styrkt plan- og bygningslova. Begge desse endringane gjer at Fylkesmannen vil få ei enda tydelegare rolle i arbeidet med klimapolitikk gjennom å følg je opp korleis kommunane etterlever nye krav, seier Lea.
Det er sannsynleg at risiko- og sårbarheitsanalysar kjem til å avdekkje tidlegare uoppdaga risikoar. Det kan for eksempel vise seg ved nye ROS-analysar at eit bustadområde er skredutsett. DSB-direktøren meiner at ein ikkje kan – eller skal – halde tilbake slike «avsløringar».
– Folk både ønskjer, treng og har krav på mest mogleg fakta, slår Jon Lea fast. Kommunar og andre myndigheiter skal g jere befolkninga merksam på ulike risikoar, slik at kvar og ein har tenkt gjennom og er førebudd på kva som kan skje i nærområdet sitt.
Dei fleste område har eit innslag av fare – stor eller liten. – Kunnskap om risikoar set kommunen i stand til for eksempel å sikre utsette område, forby bygging og ikkje minst informere innbyggjarane om ulike forholdsreglar dei bør ta. Det å kjenne til risikoar og farar er ikkje skummelt, det er nyttig, seier han.
Fylkesmannen (FM) si rolle overfor kommunane blir tydelegg jord i rapporten «Fylkesmannens klimaarbeid », som går ut til alle FM-embeta i desse dagar. Jon Lea meiner det er fundamentalt viktig at FM har tydelege rammer for arbeidet sitt, og håper at utgreiinga også vil lette kommunikasjonen mellom FM og kommunane.
– Fylkesmannen skal passe på og hjelpe kommunane, forklarer Lea. Fylkesmannen har kompetanse innan, og er kontrollinstans, på mange område. Embetet fører tilsyn, har kontrollar, sjekkar vedtak, gjennomgår planar og anna. Mange av oppgåvene dreier seg om førebygging og styrking av samfunnstryggleiken, og FMs arbeid med klimatilpassing er eit godt eksempel på kor viktig det er å drive førebygging. Det å førebyggje betyr ikkje at vi unngår uønskte hendingar, men kan bidra til at samfunnet er godt nok førebudd til å handtere for eksempel naturskapte hendingar. Eller at risiko- og sårbarheitsanalysane i kommunane gir kunnskap som for eksempel fører til byggjeforbod i utsette område. Eit trygt og robust samfunn der alle tek ansvar, er DSBs visjon. Kommunane er alfa og omega i arbeidet for å bli robuste lokalt, meiner Lea.