Hensikten med EUs fellesskapsordninger innen sivil beredskap, er å på det enkeltes lands anmodning legge til rette for samarbeid og assistanse der nasjonale ressurser ikke strekker til.
Norge har deltatt aktivt i Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering i EU siden 2002 og det tidligere Handlingsprogrammet for sivil beredskap siden 1982. Parallelt med avslutningen av Handlingsprogrammet for sivil beredskap i 2007 ble Samordningsmekanismen styrket gjennom en omarbeiding av lovgrunnlaget og etablering av et finansielt instrument for sivil beredskap og krisehåndtering perioden 2007-2013.
Samordningsmekanismen (Civil protection Mechanism) er EUs hovedverktøy for sivil beredskapsinnsats og legger til rette for bistand mellom medlemslandene (inkl. EØS-landene), og til tredjeland (land utenfor EU). Mekanismen er bygget opp rundt en ressursdatabase hvor medlemslandene har meldt inn nasjonale ressurser som kan anmodes av andre land ved en eventuell krise. I tillegg forvalter Kommisjonen et døgnbemannet krisekoordineringssenter (MIC). Senteret har kontinuerlig kontakt med de deltakende stater gjennom det skjermede krisekommunikasjonssystemet CECIS. Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering har også et treningsprogram med spesiell fokus på erfaringsbasert læring, videreutvikling av sivile beredskapsmoduler og en transportstøtteordning i tillegg til flere arenaer for samarbeid og erfaringsutveksling. Samordningsmekanismen kan aktiveres ved alle typer ekstraordinære hendelser som skjer i eller utenfor Europa. Mekanismen er ment å supplere og støtte den nasjonale beredskap enten det er naturutløste hendelser eller menneskeskapte katastrofer, terrorhandlinger, teknologiske ulykker, strålingsulykker eller miljøulykker, herunder utilsiktet havforurensning.
Gjennom den nye finansieringsordningen, åpnes det også for delfinansiering av ulike transportmiddel for å støtte og effektivisere de nasjonale innsatsene. Ordningen gir også rom for økonomisk støtte til bilaterale sivil beredskaps prosjekter. Det legges i dag økt vekt på samarbeid med internasjonale organisasjoner og andre aktører. Ved innsats i tredjeland understøttes ivaretakelse av FNs overordnede koordinerende rolle.
EUs ambisjon om å styrke og videreutvikle egen krisehåndteringsevne kom som et direkte resultat av natur- og menneskeskapte kriser som har rammet Europa og europeere de siste årene. Basert på blant annet erfaringene etter tsunamien i Sør-Asia, utarbeidet EU en handlingsplan for sivil krisehåndtering. Planen omfatter fire satsingsområder med særlig fokus på styrking av Samordningsmekanismen og EUs evne til innsats i kriser, MICs analytiske og koordinerende kapasitet, evnen til å hjelpe EU-innbyggere også utenfor EU og økt koordinering med andre internasjonale organisasjoner som eksempelvis FN. Med bakgrunn i disse satsingsområdene la EU i mars frem tiltak som planlegges gjennomført i løpet av inneværende år, hvor målet er en mer omfattende og koordinert europeisk sivil beredskapsrespons.
DSBs rolle
Felleskapsordningen stiller krav om at de deltakende land har kontaktpunkt som til enhver tid skal kunne bidra med informasjon om tilgjengelige bistandsressurser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er i dag koplet opp mot det skjermede kommunikasjonssystemet CESIS og har etablert en døgnbemannet kontaktpunktfunksjon.